Jeg er en mann. Alt jeg skriver er sant.

torsdag, desember 20, 2007

Den Nye Mannen - En kjærlighetserklæring

Klassekampen har stilt spørsmålet: Hvem er Den Nye Mannen? Her kommer svaret: Den Nye Mannen er (trommevirvel:) Feministmannen! Den Nye Mannen kombinerer barn og karriere. Den Nye Mannen tar ansvar både hjemme og borte. Ja, selvfølgelig gjør han det. Han synes ikke det er noen krise at han har en jobb samtidig som han har barn. Det har da kvinner holdt på med ganske lenge uten å ha en kone som stelte for seg. Den Nye Mannen har selvfølgelig tidsklemme. Han skal tross alt rekke både å gå til frisøren og å besøke gamle tante på sykehjemmet. Den Nye Mannen reiser seg i middagsselskaper og hjelper til med å rydde etter middagen. Den Nye Mannen hjelper ikke kona på kjøkkenet. Den Nye Mannen anser kjøkkenet som (minst) like mye sitt domene. Den Nye Mannen spør ikke kona hva de skal gi til hans foreldre, søsken eller hans nieser og nevøer. Nei, Den Nye Mannen tar helt av seg selv ansvar for dette og ordner det. Eventuelt i samråd med kona. Den Nye Mannen lager mat, leker med barna og kjører dem til fotballtreninga. Den Nye Mannen går på salg og kjøper seg nye klær. Den Nye Mannen ringer til vennene sine. Den Nye Mannen diskuterer Stolthet og fordom eller L-word på fest. Den Nye Mannen baker kaker til jul, pynter til jul og tenner julelys. Den Nye Mannen nynner for seg selv mens han stuller og steller på kjøkkenet. Den Nye Mannen spør kona hvordan hun har hatt det på kontoret i dag. Den Nye Mannen trenger ikke en sugejobb som takk etter en dag på Ikea. Den Nye Mannen foreslår selv å dra til Ikea alene faktisk, mens kona er hjemme for å skrive en kronikk til Aftenposten (og blir den refusert er det ikke Den Nye Mannens feil!) Den Nye Mannen leser med stor interesse Klassekampens jakt etter Den Nye Mannen og kjenner seg ikke igjen. ”Er det meg det er noe galt med?” Lurer den Nye Mannen. Nei, åpenbart ikke! Den Nye Mannen har barn og jobb og gjør det ganske bra. Den Nye Mannen er vel omtrent som Den Nye Kvinnen, det er bare litt mer uvanlig at også menn skal måtte gjøre alt. Derfor får han også mer ros for det.

Og ja, vi elsker han.

(På Baksida av Klassekampen i dag 20. des.)

onsdag, desember 12, 2007

Ønskeliste jul (en tradisjon)

Etter at jeg postet ønskeliste i anledning jula i fjor på denne tida. Tenkte jeg at jeg måtte gjøre det samme i år. Iallfall etter å ha talt opp og sett hvor mange av ønskene som er blitt realisert.

Riktignok har ingen gitt meg verken den japanske moteboka Fruits, ei heller en stor tiliters kasserolle. Ingen har gitt meg ny PC eller knivsliper, men jeg har klart å skaffe meg det selv. I tillegg har jeg skaffet meg egne visittkort etter tips i kommentarfeltet. Jeg har lagt til statcounter etter tips i kommentarfeltet og kan telle leserne mine. Vi har hatt bloggtreff. Lotten har begynt å blogge igjen. Så da er det bare for Fjordfitte og avlive den kuksure myten kvinne-er-kvinne-verst samt at de begynner å produsere p-piller for menn så er vi vel nærmest i boks? Iallfall var dette så oppløftende at jeg slår til igjen.

Ønskeliste for jula 2007

- ørevarmere
- Kunstbøker: Sophie Calle og Cindy Sherman.
- Etui til brillene mine (fint).
- Dobbel smørbrødgrill.
- Bok: Maken av Gun-Britt Sundström
- Svarte skinnhansker (mistet de fine jeg hadde!)
- Svart genser (mistet den også!)

Du er nå kanskje overrasket (eller kjedsommelig irritert) over det materielle preget disse ønskene har. Dette er jo kun konkret og slettes ikke miljøvennlig. Ikke er det ironisk eller satirisk heller. Hvordan skal dette ende? Har suksessen gått Lindkvist til hodet? Har hun kastet seg på forbrukskarusellen?
Vel - ikke vet jeg. Men jeg kan forsøke å komme opp med noe litt mer oppfinnsomt og apellerende (eller blogginternt - som det også kan kalles.)

- At Fjordfitte åpner kommentarfeltet sitt igjen. Å som jeg lengter etter å skrive: He-he. Eller: Bra med utropstegn bak. Sukk.
- At noen arrangerer ny feminist-blogg-øl snart. Hvem har egentlig ansvaret? Noen fikk det engang? Var det Drusilla? Var det Christin Aamodt? Kan det egentlig være Vampus sin tur? Jeg er ikke sikker. Men noe går fryktelig langsomt i de feministiske bloggerkretser om dagen. Trenger vi at Tiram som i sin tid inviterte til Damebloggøl kommer på banen igjen?

tirsdag, desember 11, 2007

God feministisk jul

Feminisme er in. Feminisme er trendy. Den nye mannen er Feministmannen. Og mange spør seg: hvordan skal jeg feire en feministisk jul? Hva skal jeg gi i julegave?

Vel - i dag skal vi komme med to gode og åpenbare feministiske julegaver. Og husk: gavene passer like godt til den bråmoden feminist-tenåringen, som til feministmamma, feministpappa og feministsøster. Ja å ikke å forglemme feministbror. Og dersom du kjenner noen som ikke er feminister (skrekk og gru!) vel, så er det destod større grunn til å gi nettopp disse gavene.

Gave 1:



Boka er anbefalt av flere feministblogger:





Ogse Lea i Meningen med livet har den på sin anbefalingsliste.




Gave 2:

Norges eneste Feministiske magasin.

(for å gi gaveabonnement klikk på abonnement.)





fredag, desember 07, 2007

Anmeldelse i Dagsavisen

Oppdaget nettopp en fin anmeldelse i Dagsavisen av "Alt jeg skriver er sant" på trykk onsdag 28. november og skrevet av Annette Orre. Finner den ikke på nett, men siterer gjerne.

Overskrifta:

Alt om meg selv

Ingres:

Utleverende om kvinneliv, i en bok som er mye bedre enn det vaskeseddelen røper.

Første setning:

"Hun gjør det ikke lett for seg selv, Ellisiv Lindkvist, når hun velger et
tema som har blitt såpass grundig hbehandlet de siste årene,"

Videre:

"Ser man bort fra disse lanseringsvennlige grepene, er boka som består av
sytti korte tekster, likevel så god at forfatteren står fram som en av høstens
mer interessante debutanter. For hun skriver godt Lindkvist, skarpt,
svarthumoristisk og med en evne til å balansere det personlige med det
gjenkjennelige og kommuniserende."

Avslutningsvis:

"Formen er lett, men Lindkvist viser også tyngde og innsikt når hun
behandler temaer som maktspråk, skam og tabuer."

torsdag, desember 06, 2007

Forfatterskoledebatt

Det er en stund siden denne debatten raste i Aftenposten og Dagbladet. Her er mitt bidrag.

Oss forfatterstudenter i mellom

Av Ellisiv Lindkvist
Student ved forfatterstudiet i Bø 1996-97 og
ved forfatterstudiet i Tromsø 1996-97 og 2004-05 (Videregående kurs)
Bokdebutant i høst

Først avfeide jeg Leonard Ibsen som enda en sutregutt Aftenposten liker å la fylle sine spalter. En som ikke har fått nok av et-eller-annet, enten det er tid, oppmerksomhet eller kjærlighet. Ibsen sine 150 sider romanmanus ble visstnok ikke tatt på alvor ved Forfatterstudiet i Bø.

Selv synes jeg kritikken til Ibsen er såpass ufin at jeg tar ham på alvor ved å svare ham.
Hans kritikk virker mer som et personangrep da han med navns nevnelse kritiserer de ansatte og siterer det de har sagt i en lukket klasserom- eller eksamenssituasjon. Det er også noe underlig å trekke fram det ubehagelige ved en eksamenssituasjon som en kritikk mot metoden på forfatterstudiet.

Opp gjennom årene har det kommet en del kritikk mot forfatterstudiet i Bø eller mot forfatterstudier generelt. Det meste av kritikken er reaksjonær kritikk som bunner i et romantisk kunstsyn. Ibsen tenderer mot noe av det samme ved at han kritiserer oppgaveinnlevering. I motsetning til Ibsen tror jeg oppgaveinnlevering er en bra ting og jeg tror at det å lære seg å skrive er som å lære å spille et instrument. Øvelse, øvelse, øvelse. Eller som å sparke fotball. Trening, trening, trening. Jeg tror på disiplin og utholdenhet. Ibsen ønsker færre oppgaver men mer sjangeroverskridelse. Jeg trodde oppgavene skulle lære en de ulike sjangrene – det er vel elementært at man først må beherske en sjanger for å kunne overskride den?

Jeg er ikke udelt fornøyd med mitt år ved Forfatterstudiet i Bø og langt mer fornøyd med erfaringene fra Tromsø. Årskullet mitt i Bø bestod av studenter mellom 19 og 30 og nivået var ikke spesielt høyt, her tenker jeg ikke på studentenes tekster, men på evnen og viljen til å være tilstede og gi noe tilbake til gruppa i form av å ta de andres tekster på alvor og møte opp til undervisning. I Tromsø, hvor aldersspredningen var større, var også engasjementet og tilstedeværelsen en helt annen, uten at jeg dermed sier det er hele forklaringen. En mer åpenbar forklaring er at i Tromsø har man obligatorisk frammøte, mens man i Bø lot studentene komme og gå som de ville.

Vårt kull avleverte en del kritikk mot undervisningen og ble beroliget med at allerede året etter skulle undervisningen bli mindre fragmentert. Til mine medstudenters kjedsommelighet insisterte jeg på å også kritisere gruppa og studentene for manglende tilstedeværelse og deltakelse. Ja, jeg skal være enig i at lærerne har et noe større ansvar for både undervisning og tilstedeværelse, men som voksen student er man medskaper av hva som skjer i klasserommet. Jeg har tenkt at jeg har tilhørt et dårlig kull ved Forfatterstudiet i Bø. At vi var litt uheldig, at akkurat vårt år var det dårlig både på undervisningssida og på studentsida.

Bø har lenge ønsket å utvide for å bli et toårig studium, noe som ville gjort at man kunne fått tid til å fordype seg i sitt eget prosjekt noe tydeligvis Ibsen ønsker. Ved Universitetet i Tromsø er det kommet et forfatterstudiets påbygningsår hvor man kan jobbe med sitt eget prosjekt, gjennom hele året. Jeg var student på det første kullet i 2004-05 og nivåøkningen fra et grunnkurs forfatterstudium var stor.

Jeg vet ikke hvor fruktbart det er å kritisere Forfatterstudiet i Bø via avisspaltene. Men kanskje en større interaksjon mellom forfatterstudiene ikke bare i Norge, men i Skandinavia hadde vært av det gode? Likevel tror jeg Bø som litterær maktinstitusjon er overdrevent. Her tror jeg forlagene fortsatt sitter med den største makta i forhold til hvilken litteratur som blir utgitt.


Mitt råd til Leonard Ibsen er å søke forfatterstudiets påbygningsår i Tromsø. Man blir tatt opp på grunnlag av tekst som skal være et enhetlig prosjekt og man jobber videre med dette hele året. Her vil nok både lærere og medstudenter kaste seg over de 150 romansidene og gi ham en rekke råd videre på veien.


Et svar på hans innlegg i Aftenposten mandag 22.okt og Prosa nr 3-07, se
Prosa
Aftenposten
Dagbladet

mandag, desember 03, 2007

De store debutantdagene på Litteraturhuset

Det kaller iallfall arrangørene programmet på Litteraturhuset. Små eller store Debutantdager: det blir iallfall opplesninger. Og dette er antageligvis siste Lindkvist-lesning i høst.

Ingvar Ambjørnsen presenterer årets debutanter.

To kvelder etter hverandre kan du høre årets nye skjønnlitterære forfattere lese fra sine bøker.

5. desember:Eldbjørg Brekke, Izzet Celasin, Jens Frydenlund, Joakim Kjørsvik, Ellisiv Lindkvist, Agnes Ravatn, Ingvild H. Rishøi, Bjarte Samuelsen, Nils Henrik Smith, Jens K. Styve, Jon Olav Sørhaug, Tyra T. Tronstad, Oddmund F. J. Vaagsholm og Margit Walsø.

6. desember:Trond Arntzen, Kristian Bergquist, Sturle Brustad, Kari F. Brænne, Mikkel Bugge, Audun Roar Eng, Robert Reed Flatjord, Tiger Garté, Erik Grønner, Geir Halnes, Sigrid M. Hanssen, Elizabeth Kirknes, Rebecca Kjelland, Nils Harald Sødal og Geir S. O. Ulstein.

Debutantene introduseres av Roy Jacobsen, Tove Nilsen, Johan Harstad, Terje Vallestad, Thorvald Steen, Vigdis Hjorth, Karin Fossum, Erik Fosnes Hansen, Marianne Fastvold og Lars Saabye Christensen

Det blir underholdning med Knut Nærum og Bokdusjen (Helga Feiring, Eivin Winsvold, Eivind Wolder Rutle) begge dager.

Lindkvist vet såpass at det Johan Harstad som skal introdusere henne.

Altså: Litteraturhuset onsdag 5. desember kl 19.00.
Inngang kr 50,-

Hjertelig velkommen.

fredag, november 30, 2007

Velkommen til slippematiné for Fett 4/07!


Lørdag 1.desember kl. 14.30-16.30 Sound of Mu, Markveien 58, Oslo


Kl. 15.00: Kjønns- og medieforsker Wencke Mühleisen presenterer boka "Meningen med sex. Noen kunstneriske, populærkulturelle og vitenskapelige undersøkelser".

Om Fett 4/07: I årets siste utgave av Fett ser vi både fryden og faenskapen i øyene og diskuterer seksualiseringen av det offentlige rom. Dessuten setter vi englevinger på Stieg Larsson, slår et slag for menn mot vold, mimrer med 25-årsjubilanten RadiOrakel, haiker med fanzine-Ane, nyleser både Vita Andersen og Ida Blom, fabler om drømmeroller med gutta på Teaterhøyskolen, klapper katten til Michael Kimmel, ledes i bønn av Amina Wadud, og etterlyser et kjønnsperspektiv i asylsaker.
Velkommen!


Den gode far

Det har nok hendt at jeg har sagt at det er lettere å være far enn mor. Og at hvis jeg kunne bli far ville jeg hatt barn. Dette er satt på spissen, og mange fedre (og andre) vil helt sikkert protestere. Nå tenker jeg ikke på fødselen som kvinner går gjennom, og som jeg har hørt skal være så smertefull. Det jeg tenker på er forventningene i kjønnsrollene vi alle er fanget av. En kvinne som får barn er allerede der en tradisjonell kvinne som velger den mest tradisjonelle av alle roller: Mors-rollen. En kvinne som triller, passer, ammer og steller sitt barn er tradisjonell og stereotyp. Kanskje snill og flink også, men det tar man for gitt. Det er jo hennes barn. En mann som triller, passer og steller sitt barn er derimot utradisjonell og ikke-stereotyp. Allerede her vinner mannen. Mannen som tar seg av sitt eget barn, er en moderne mann, en attraktiv mann og snill og flink. Selv om det er hans eget barn. Det er så kort tid siden det var uvanlig at menn tok seg noe særlig av barn, at selv om dagens kvinner forventer det, blir det likevel gitt mer status av omgivelsene, samtidig som det bryter det eldgamle mønsteret de fleste, vil jeg tro, ønsker å bryte. Det er jo heller ikke slik at kvinner som ikke klarer å ta seg av sine egne barn får høre at hun er flink til å bryte med kjønnsstereotypene. Nei, så enkelt er det ikke.

Vi har ofte i diskusjoner om likestilling fått høre at ”kvinner ikke må bli som menn” – dette kan gjelde slike ting som å røyke, drikke eller være utro, hvor menn tidligere har stått for størstedelen av statistikken. Nå har kvinner nådd menn igjen på disse områdene, og mange skylder på ”likestillingen”. Men å fastholde at kvinner skal være ”bedre” enn menn på disse og andre områder holder fast ved at kvinnen skal være god, en trang kjønnsrolle å være i. Hvis kvinner skal være ”bedre” enn menn eller ”renere” dyrker vi forskjeller som er konstruerte. Å røyke er ikke bra, det er de fleste enige om, men når kvinner får samme rettigheter og muligheter som menn så velger vi faktisk ganske likt. Fordi vi er like. For selv om dette er en negativ statistikk kan man jo si at tidligere statistikk var kunstig fordi kvinner og menn hadde ulik tilgang på ”godene”, og ulike forventninger knyttet til kjønnet sitt. Å dyrke forskjeller, eller kvinnen som god, er en forskjellsfeminisme som kan gå over i en utopisk feminisme. Derfor er det ikke så farlig for gutta at jentene er i flertall på Universitetene. For det første er ikke gutta blitt merkbart færre, det er kvinnene som er blitt flere. Og for det andre sitter det jo fortsatt menn på toppen, der hvor makta er. Selv om noen av dem henter barn i barnehagen.

(Baksida av Klassekampen onsdag 28. november)

mandag, november 26, 2007

Anmeldelse av "Du tror det er slik, men egentlig er det slik"

I Adresseavisa.

Frida Holsten Gullestad skriver:

"Ellisiv Lindkvists monolog plasserer seg i et Norge anno 2007, et land hvor vi har alt, men likevel ikke opplever fullkommen lykke. Teksten begynner med et «La oss si at...». Deretter følger karakteristiske oppramsinger som bringer oss fra A4-livets klisjeer til selvmordets rand. Alltid skarpt, humoristisk og alvorlig - i ett."

"Presist og energisk spill geleider oss gjennom en personlig, vond, morsom og nærmest kåserende tekst. Her er både skjelvende nærhet og intelligent distanse [...] Teksten preges av selvironi, rått og energisk språk og evne og vilje til å si noe om kvinner i dag. Ikke bare dem som passer inn, som er 100 prosent normale og hører hjemme blant overskuddsmenneskene, men også dem som ikke passer inn i malen."

"Stykket som fikk avslutte Propellen for i år viste at festivalen lever godt på utsiden av institusjonsteaterets vegger. Fremvisningen mandag kveld viste resultatet av en på alle måter god match mellom dramatiker Ellisiv Lindkvist og de tre unge skuespillerne fra HiNT."



Og så er det intervju med dramatikeren Lindkvist på hjemmesidene til Dramatikerforbundet.

søndag, november 25, 2007

Slepp-Fest i Tromsø

Foto : Jostein Larsen Østring
SLAPP BØKER: Jens K. Styve (til venstre), Endre Lund Eriksen, Morten Wintervold og Ellisiv Lindkvist hadde alle bokslipp på Verdensteateret lørdag.

Hentet fra Bladet Tromsø

Bloggen Ordfront evaluerer festen til terningkast syv!

Norge Rundt

I hvert fall Oslo, Drammen, Stavanger, Trondheim, Verdal, Fosen, Tromsø og Finnsnes har Lindkvist lest i høst.


Trønder-avisa om propellen-festivalen.


UNIKT: De lovpriser samarbeidet mellom teaterstudenter og dramatikere. Fra venstre Ørjan Hattrem, Sandra Mladenovitch, Tale Næss, Ellisiv Lindkvist og Jesper Halle.

torsdag, november 22, 2007

Lanseringsfest i Tromsø

Boka ”Alt jeg skriver er sant” kom 20. august og lever sitt eget liv. Den har fått anmeldelser, lesere og er månedens langlesning i siste nummer av Det Nye. Den er utsolgt fra forlaget og kommer nå i andre opplag. Og noen av tekstene ble satt opp som monologer av den franske regissøren Jean-Marie Lejude med premiere i Verdal fredag 16. november, flott spilt av tre sisteårs studenter ved HINT. Salen ga forestillingen stående applaus. Så: selv om boka har vært ute ei stund er det nå en ny feiring:

Sleppefest for fire bøker på ein gong!Endre Lund Eriksen: Pitbull-Terje blir ond (Barne-/ungdomsbok) Morten Wintervold: Nytt kull på voksenopplæringa (Dikt) Ellisiv Lindkvist: Alt jeg skriver er sant (Roman/kortprosa) Jens K Styve: Eg, Ove Kvamme (Roman)

Lørdag 24. november og festen starter klokka 18:00 på Verdensteatret i Tromsø.

Det blir velkomstdrink, progrock og opplesninger.Håper du kommer og feirer sammen med oss! Hjertelig velkommen.

Going North

Først lese på biblioteket sammen med Mikkel Bugge.

Så er det Nordnorsk Bokdag.

Og så skjer dette.

onsdag, november 21, 2007

Gode Navn

Jeg var redd Fjordfitte var blitt borte for godt - men hvis det er slik at Runar Døvings famøse innlegg i Morgenbladet "I Norge er det kvinnen som bestemmer om hun vil ha barn, og hvem hun vil ha barn med" kan ha fått henne til å begynne å blogge igjen. Vel, så er det kanskje godt for noe. Men jeg savner kommentarfeltet ditt, Fjordfitte. Først Lotten og så Fjordfitte. Hva blir det neste?

Oh no, I'm turning into Sutregutt

Det har seg slik at Kuksurposten med sin prisbelønte Mannlige Redaktør er så opptatt av å skape debatt. At jeg lot meg rive med. Jeg tok av min dyrebare og i utgangspunkte allerede opptatte tid og prioriterte å svare på dette tøvet. Ajajaj så dum kan man være. Jeg brukte tid og krefter og ressurser bare for at Tante Kuksur med Mannlig Redaktør skulle kunne få lov til å refusere meg. Da kjente jeg meg veldig trist og veldig lei meg. De ville ikke ha meg på trykk. Det mest sjokkerende var at de sa de fikk over 100 innlegg om dagen (tatt i betraktning hva som faktisk kommer på trykk…) og at de derfor ikke hadde plass til alt. Jeg fikk en ikke særlig hyggelig masseprodusert mail det ikke gikk an å svare på. Og jeg merket hvordan sutregutten i meg vokste opp og ut og fram: vil dere virkelig ikke trykke meg? Etter det våset der? Skal dere ikke trykke mitt svarinnlegg? Im deeply shocked. Vet dere ikke hvem jeg er? Har dere ikke sett meg i avisa? Voff-voff. Godt man ha blogg. Ellers kunne jeg finne på å skrive en lang bok om hvordan Mannlige Redaktører konsekvent refuserer kvinner med rosa blogger. På vegne av vanvittig mange.

Tordenbloggen

Det overraskende er ikke at Tordenbloggen går igjen. Det overraskende er kanskje at Lindkvist logg er med. Vel vitende om at Lindkvist logg for tiden ligner mer på Lindkvist-nytt. Dvs nøytral og objektiv informasjon om hva Lindkvist bedriver i offentligheten.

Men selv uten at verken Mamma eller Mann ble manipulert til å stemme, gikk Lindkvist videre - kanskje med et nødskrik. Det er mulig å følge med på Tordenbloggen her. I dag har den hviledag.

Forresten er det mer enn Lindkvist-nytt her. Jeg har jo en spalte å passe. Så jeg poster jo sånt som dette. Og dette.

søndag, november 18, 2007

Hjelp, det er tordenblogg

Ajajaj. Hvem skulle trodd det?

Men stem i vei, og gjerne på meg.

Her.

torsdag, november 15, 2007

Propellteater i Trondheim

I helga er det i Trondheim det skjer.

Premiere på Du tror det er slik, men egentlig er det slik av Ellisiv Lindkvist,
regi: Jean-Marie Lejude. Fredag 16. november kl 20.00 på Tindved Teater, Verdal.

Vises også i Trondheim, i lille salen i Olavshallen mandag 19. nov kl 20.30.

Og så blir det fest på Avantgarden lørdagskvelden. Og der skal jammen Lindkvist lese igjen.
Det samme som hun leste på Kulturrådets konferanse i mai antageligvis.

Men på søndagskvelden slår hun til med noe som begynner å ligne på en hit.


Detaljert program her.

tirsdag, november 13, 2007

Lindkvist leser

Mono i morgen, kl 19.00, altså onsdag 14. november.
Sammen med en rekke andre debutanter.
Gratis inngang.
Arr. Norsk Forfattersentrum

Hjertelig velkommen.

mandag, november 12, 2007

"Hvem vil du helst ligge med?"

Det er tittelen på Helle Vaaglands anmeldelse av Pen søker trygg av mye omtalte Preben Z. Møller og Könskrig. Hur vi delas opp och hur vi hör i hop som er en ny svensk antologi om feminisme og kjønnsroller (Morgenbladet 2.-8. november).

Helle Vaagland skriver at hun er blant de feministene som har ønsket de siste årenes nye mannsstemmer velkommen inn i likestillingsdebatten. Vel, hvis hun har hadde nevnt for eksempel Jørgen Lorentzen kunne jeg vært med. Men hun nevner sutreguttene i fleng (og jeg har ikke så lyst å nevne dem, men du vet sikkert hvem de er hvis du tenker deg om) og selv om hun sier:

Når menn endelig begynner å diskutere kjønn er det viktig å lytte. Selv om
de skulle vise seg å være provoserende, dumme, sutrete eller egentlig bare litt
furtne fordi de ikke får nok sex.

Vel - her er jeg i grunnen ganske uenig. Hvis noen sier noe klokt er det verdt å lytte. Hvis ikke - vel da er det vel ikke like viktig å lytte? Og hvis det å reprodusere kjønnsstereotypier eller komme med misogynt oppgulp er å diskutere kjønn så har vel egentlig menn til alle tider "diskutert kjønn".

Det jeg ikke forstår med Vaaglands anmeldelse er at hun liksom synes Könskrig er for god - eller er det det hun mener? "Faen, svenskene har klart det igjen" skriver Vaagland. Men så legger hun til at det er så queer-korrekt at de poengterer det hver gang de er heteroseksuelle.
Konklusjonen er visst at Könskrig er så god at hun savner noe dårlig som Pen søker trygg. Om jeg forstår henne rett.

Eller som hun sier i siste avsnitt:
Og etter å ha lest Könskrig får jeg en barnslig trang til å være flåsete: Hvis
disse to bøkene hadde vært menn, ville jeg giftet meg og fått barn med Könskrig,
og hatt uforpliktende sex med Pen søker trygg (med kondom).

Vel - her må jeg bare si at aldri har ekteskap og monogami framstått mer attraktivt.

tirsdag, november 06, 2007

Herrlig provoserende

Jeg vet ikke hvorfor ordet ”provokativ” eller ”provoserende” er blitt slikt et hedersord som skal gi honnør til avsenderen. Han er så herlig provoserende, liksom. Å provosere folk er vel det letteste av alt. Sleng rundt deg med ord som ”neger” og ”hore” og se hvor mange venner du får av det. Herlig provoserende og politisk ukorrekt. Jo da, det finnes også provokativ god kunst. Noen har gått i bresjen og kjempet kamper som i sin tid var provoserende, derfor er det tross alt er bedre å være kvinne, homofil, same, svart, nordlending eller hva man nå måtte være, iallfall i vårt samfunn og i mange sammenhenger. Likevel er det noen som synes fred, fordragelighet, demokrati, likestilling og menneskerettigheter er veldig kjedelig og politisk korrekt. Selv har jeg aldri forstått meningen med provokasjon for provokasjonens skyld.

Da jeg gikk på ungdomsskolen fantes det en rekke barnslige gutter som elsket å diskutere bare for å få jentene provosert og når vi stod der røde i toppen og forsvarte våre synspunkter (For miljøvern, mot rasisme, for likestilling, mot mobbing) i beste fjortis-stil så mente de ikke egentlig det de sa. Målet var bare å få oss sinte. De mente jo ingenting, stakkars. Hadde man sluttet med dette på ungdomsskolen hadde det vært greit, men det gjør man ikke. Det virker som om dette fortsetter på fornedrende vis, og i snart alle kanaler.

Ta de ufordragelige innslagene i TV2s Rikets røst ved Pia Haraldsen. Pia Haraldsen spiller en dum og uvitende journalist. Hun spiller på myter om kvinner som dumme og blonde ved å reprodusere kvinnelige stereotypier. Slik blir det hun gjør ikke subversivt, men reaksjonær konservering av disse stereotypiene. At de konsekvent lurer folk skal liksom være morsomt. At de velger personer som jobber med viktige politiske saker og får dem til å ta tøvet på alvor er å stjele folks verdifulle tid. Så går det også galt til slutt – skjønt ikke for TV2. Den amerikanske bystyrerepresentanten James Oddo sprekker åpenlyst og blir rasende. Oddo som har en viktig politisk jobb, må i ettertid forsvare det faktum at han ble sint fordi det finnes på teip og blir vist på YouTube. Man skulle tro det satte en stopper for disse utålelige innslagene, men neida: TV2 får masse oppmerksomhet. Norsk presse, inkludert Grosvold i beste sendetid på fredagskvelden, er ikke i stand til å stille dem ett eneste kritisk spørsmål. Fordi Pia Haraldsen og TV2 har klart det kunststykke å gjøre en viktig mann i USA sint, dyrkes hun som en helt. Selv bekrefter Haraldsen den rollefiguren hun spiller når hun synes alt dette er ”moro”.

(Baksida av Klassekampen i dag.)

torsdag, november 01, 2007

I anledning Halloween

- Åh, har du også begynt med burka?

- Nei, jeg er spøkelse.

- Åh...

- U-hu, u-hu.

onsdag, oktober 31, 2007

"Hijab - eget valg eller patriarkalsk tvang?"

Lenge har Klassekampen kjørt annonse med denne teksten. En reklame for et debattmøte torsdag 15. november, (såkalt halv7 debatt - et samarbeid mellom Mono og Klassekampen).


Hege Storhaug tar i boka «Tilslørt. Avslørt» til orde for at hodeplagget
hijab må forbys i norsk skole, og hun mener det er på tide med et oppgjør med
norsk naivisme om islam. Kritikere har uttalt at Storhaug ikke er medisinen, men
selve sykdommen.

(Sic? Som at hvis vi forbyr Hege Storhaug er alt greit?)

Under kan vi så lese:


Er kampanjen mot hijab en del av et korstog mot islam, eller firer vestlige feminister
på egne prinsipper når det gjelder kvinner fra andre deler av verden?



I panelet: Hege Storhaug (forfatter og informasjonsleder i Human Rights
Service), Sara Azmeh Rasmussen (Liberalt Laboratorium), Bjørgulv Braanen
(redaktør i Klassekampen) og Amal Wahab (Klassekampens Kairo-korrespondent).
Ordstyrer: Christiane Jordheim Larsen

(Tidligere annonser reklamerte med kun Hege Storhaug og Bjørgulv Braanen.)

Her fokuserer annonseteksten på Vestlige feminister:
”...eller firer vestlige feminister på egne prinsipper…” Hva vestlige feminister gjør er tydeligvis en del av diskusjonen. Isåfall lurer jeg på hvem som evt presenterer “vestlige feminister” i panelet? Braanen nekter – såvidt meg bekjent – å kalle seg feminist, selv om avisa Klassekampen rett som det er påberoper seg å være en feministisk avis.

Jeg kan foreslå følgende alternative diskusjoner:
”... eller firer norsk venstreside på egne prinsipper når det gjelder kvinner fra andre deler av verden?”
Eller:
”... firer norske avisredaktører på egne prinsipper når det gjelder kvinner fra andre deler av verden?”
Eller:
”...firer etnisk norske hvite heterefile middelaldrende menn på egne prinsipper når det gjelder kvinner fra andre deler av verden?”

Eller er det slik at det først og fremst er “vestlige feminister” som har et problem?

(På Underskogen endret de riktignok teksten etter en kommentar i denne retning fra undertegnede.)

mandag, oktober 29, 2007

Feminister best i senga

Det er riktignok en stund siden Drusilla skrev om denne gode nyheten "Feminism and romance go hand in hand" og jeg har ikke blitt så glad siden Dagbladet Magasinet kunne vise til en undersøkelse som slo fast at barnløse er mer lykkelige. (Symptomatisk nok var det bare folk med barn som ble intervjuet og ingen trodde på den, men uansett.)

Også Dagbladet har funnet undersøkelsen og lagd den lett pirrende (ikke sant? ikke sant?) overskrifta: Feminister er best i senga.

På Underskogen har visstnok Dagbladet-lenken ført til en lang diskusjon om hår under armene. Vel, jeg kan ikke helt forstå at hår under armene har så mye med sex å gjøre, det har vel mer med framvisning av kvinnelighet i (semi)offentlige rom å gjøre. Og en rask undersøkelse hvor jeg spurte fire heterofile menn slo fast at hele 75% syntes det var sexy med hår under armene på kvinner (på vegne av vanvittig mange!). Diskusjonen startet med at: det er altså ikke sant at feminister er stygge og har hår under armene.

Jeg synes diskusjonen er et sidespor, dessuten er jeg så glad over at den objektive og nøytrale amerikanske forskningen har slått fast at

feminister har de beste kjærlighetsrelasjonene

at jeg i grunnen bare har tenkt å synge tra-la-la ganske lenge.

Det er jo nesten så man ikke trenger å blogge når slike glad-saker ser dagens lys. Tra-la-la.

søndag, oktober 28, 2007

Flere gode råd fra overklassen

Jeg klarer visst ikke slippe intervjuet med Christian Vennerød helt, for etter å ha sagt at "kvinnebevegelsen er et problem" i forhold til å skaffe folk gode liv (!) kommer han med gode råd om hvordan man skal få et slikt "godt liv" som han kaller det.

Gjør hobbyen til en jobb, er rådet fra Vennerød for at folk skal få et godt liv. Ja, det er jo riktig og selv har jeg gjort akkurat det: interesse for litteratur og teater har etterhvert blitt jobb som dramatiker og forfatter evt skribent, kritiker. Likevel er det jo noe som skurrer her, for det Vennerød sier er at det bare er plusser ved et slikt valg. Særlig når han sier at: "I tillegg er som oftest hobbyarbeiderne bedre betalt også." Eh... hvilke hobbyarbeidere?

Ok - det er forskjell på en rekke yrkesgrupper her, i intervjuet nevner han Ole Gunnar Solskjær som et eksempel. Og psykologer som et annet. Å være psykolog er neppe helt det samme som å gjøre hobbyen til jobb, men det har vel mer "hobby" over seg enn det å være sykepleier kanskje har. Det finnes en del hobby-yrker som tjener godt, eller i det minste har en lønn: Arkitekter er et nærliggende eksempel.

Men det finnes jo en stor andel "hobby-arbeidere" i den bransjen jeg selv kjenner best: litterater, forfattere, dramatikere, billedkunstnere, musikere som ikke tjener godt. Som ofte har en annen jobb (selv kaller jeg det pengejobb) for å finansiere den andre jobben som man kan være utdannet til og som holder høyt profesjonelt nivå. Med unntak av et lite mindretall kjendis-kunstnere innebærer det å være kunstner som regel at man ofrer noe annet for å få lov å jobbe med det som startet som en hobby. Det mest åpenbare offeret er jo økonomi. Man velger å leve for mindre enn det andre har som lønn. Og det kan man gjøre på ulike vis. Evt jobber man dobbelt. (Evt begge deler.) Noen velger bort barn. Billedkunstnere er den yrkesgruppen i Norge som får færrest barn.

Nå har vi i Norge - takket være en kulturpolitisk vilje - relativt gode vilkår for mange ulike kunstnere sammenlignet med mange andre land. Og mitt mål er ikke å klage, men det virker ikke som om Vennerød helt vet hva han snakker om. Det er vel heller ikke slik at "alle" kan bli "hobbyarbeidere". Det finnes en lang rekke jobber som vi alle er avhengig av og som må gjøres.

Innenfor kunstfeltet er det ofte en kulturell middelklassebakgrunn som gjør at man i det hele tatt tør å tenke tanken på seg selv som kunstner. Det er god grunn til å anta at billedkunstnere er den av kunstnergruppene som kommer dårligst ut økonomisk. Å leve av å være billedkunstner uten å ha en pengejobb er de færreste forunt. Og kommer du fra et hjem med ikke bare kulturell kapital, men også økonomisk kapital, noe som gjør at du kanskje arver penger eller en leilighet er det klart det er lettere å være kunstner, fordi du kanskje ikke har utgifter til bolig. Hvem som blir kunstner og hvem som lever av kunsten sin handler ikke bare om talent, men også om klassetilhørighet. Det handler nesten alltid om hardt arbeid. Og noen ganger om utholdenhet, andre ganger om flaks. Eller kanskje begge deler?

(Intervjuet stod i flytogbladet Go to gate.)

søndag, oktober 21, 2007

"Kvinnebevegelsen er et problem"

Det er Dine-Penger-Christian-Vennerød som sier det. Han snakker nemlig om at man skal jobbe mindre for å leve godt. Det er selvfølgelig en vakker tanke og mange av oss har gjort nettopp det, eller jobbet mer for å få lov til å jobbe med det man vil, men som man ikke kan leve av. Altså å ha en pengejobb som kan brødfø en, slik at man kan jobbe kunstnerisk også.

Jeg kjøper argumentasjonen til Vennerød. For eksempel: sett ned forbruket. Forbrukskjøret i Norge nå er jo nok til å gjøre en både kvalm og deprimert om en har anlegg for det. Men det som er underlig med hans retorikk er at han plutselig sier: "Men kvinnebevegelsen er et problem."

"Likestillingsforkjempere mener at kvinner skal plages like mye som menn ved å ha full jobb de også."

Ja, de stakkers plagede mennene som jobber fulltid. Men altså: foreløpig er det altså slik at av andelen som jobber deltid er kvinner suverent i flertall. Hvis deltid er et mål - slik Vennerød - argumenterer er det vel menn som er et problem, er det ikke? Hvor mange menn er villig til å jobbe deltid? Og så spørs det jo hva dette med det gode liv skal være. Legger en til ubetalt hus- og omsorgsarbeid er det vel fortsatt slik at kvinner arbeider mer enn de stakkars mennene med fulltid.

En annen ting er at det kan virke litt... paternalistisk? snobbete? eller bare virkelighetsfjernt for en mangemillionær å fortelle folk at det er umoderne å slite seg ut, mens hobbyer, familie og et liv utenom jobben er det som gir status.

(Intervjuet stod på trykk i Go to gate, dette bladet som står ved siden av setene på flytoget. Og nå ser jeg ingen annen utvei enn å annektere Drusillas kategori: sutregutter.)

fredag, oktober 19, 2007

En aktiv blogger (det var en gang)

"Lindkvist er en aktiv blogger" skriver forlaget mitt. Men å debutere med bok og samtidig ha premiere på et teaterstykke har gjort høsten ekstra travel og bloggen har vel lenge lidd av at Lindkvist har et-eller-annet viktigere å gjøre. Når jeg drømmer om roligere tider, (Jada, jeg er takknemlig for alle oppdrag og all presse.) og lager lister over hva jeg atter skal gjøre når jeg får bedre tid igjen, så er blogging en av de tingene jeg skriver på lista. Jo, jeg savner å blogge. Og jeg skriver ofte bloggposter i hodet som jeg ikke skriver ned og poster. Det gjorde jeg forsåvidt også for et år siden når bloggingen nærmet seg det mest intense for min del.

Jeg har altså ikke tenkt å slutte. Jeg har ikke tenkt å legge ned bloggen. Jeg har tenkt å skrive. Og jeg kommer helt sikkert til å reklamere og informere om alt dramatikeren Lindkvist, forfatteren Lindkvist og kulturredaktøren Lindkvist foretar seg i offentligheten.

Og for alle de store hordene av folk som savner den gamle blogger-Lindkvist min så kan man jo - som en vennlig blogger sa til meg - lese boka i mellomtida.

søndag, oktober 14, 2007

Dagbladet om "Jeg er ikke slik"

"I Ellisiv Lindkvists "Jeg er ikke slik" tripper tre lett hysteriske damer, kledd i åttitallsjakker og store mengder tyll, rundt på en rotete scene mens de snakker om det ikke uproblematiske forholdet til menn, utseende, foreldre os så videre. Gradvis blir det klart at de tre er tre sider av samme kvinne, og det er en kvinne med beydelige problemer. Også her finnes vellykte komiske situasjoner, godt ivaretatt av Britt Langlie, Anne Bache-Wiig og Elisabeth Sand. Scenen der de parodierer en serie ekskjærester er vidunderlig."

Du har fortsatt mulighet til å se "Jeg er ikke slik" det har nypremiere under To norske samtidsrøyster på Det Norske Teater allerede førstkommende lørdag, altså 20. oktober.
Kl 17.30

Og så spilles det:

Tirsdag 23. oktober, kl 20.00
Lørdag 3. november, kl 17.30
Tirsdag 6. november, kl 20.00
Onsdag 7. november, kl 20.00

Skal du se kun en komedie om depresjon i høst, vel: da blir det denne.

lørdag, oktober 13, 2007

Mann-er-mann-verst

Hvor mange hvite heterofile middelaldrende øvremiddelklasse-menn trengs det for å skifte en lyspære? Ingen. De får en polakk til å gjøre det for seg.

Den eldgamle myten mann-er-mann-verst bekreftes stadig. Nylig gikk en høyt profilert reklamemann ut og sa at han ikke kunne ta pappapermisjon, til det hadde han for høyt forbruk. Mens andre menn kjemper for retten til å være far like mye som mødrene er mor, kommer denne mannen og sier at forbruk er viktigere enn familie. Selvopptatte sysler som karriere og lønn som tradisjonelt har vært knyttet til mannen mener han er viktigere enn samværet med egne barn. Mens andre menn forsøker å endre bildet av mannen som egoistisk og selvopptatt og kun opptatt av egen karriere kommer denne mannen og sier at for han er penger og karriere viktigere enn tid med egne barn. Ja, det er som å hånle av mennene som ønsker seg økte rettigheter. Men det er jo ikke annet å vente. Mann-er-mann-verst er jo ikke bare en myte uten hold i virkeligheten. Når menn blir slått ned og utsatt for vold er det nesten alltid en annen mann som gjør det. Når menn blir drept er det nesten alltid en annen mann som gjør det. (Det er det for øvrig også når en kvinne blir drept. Men det viser jo bare at mordere som regel er menn.)

Det er klart det finnes moderne og likestillingsorienterte menn som ikke tenker som reklamemannen. Som ofrer litt av sin karriere slik at mor ikke skal måtte foreta hele offeret. Det er jo åpenbart at par med barn nødvendigvis ikke kan jobbe like mye som de som ikke har barn. Barnløse blir oftere bedt om å ta overtid og de som holder bedriften i gang mens andre er hjemme med fødselspermisjon skal ha en kompensasjon for det. For eksempel i økt lønn. Derfor blir den som har vært hjemme i fødselspermisjon ofte liggende under i lønnsnivå. Og hva hjelper det om det ikke er lov å spørre om en arbeidssøker er gravid. Man spør likevel. Hvis du var arbeidsgiver og skulle ansette noen ville du ansatt en som er gravid? Nei. Og hvis du kan velge mellom en kvinne og en mann på ca 30 som begge er like godt kvalifisert hvem er det størst sjanse for at skal bli gravid, bli borte og slik belaste bedriften?

Hvor mange hvite heterofile middelaldrende øvremiddelklasse-menn trengs det for å passe sine egne barn? Ingen. De får som regel kona til å gjøre det.

(Baksida av Klassekampen i dag.)

fredag, oktober 12, 2007

Lindkvist om Lessing

Vårt Land ringte Lindkvist og lurte på hva hun mente om at Doris Lessing var årets Nobelprisvinner i litteratur.

Det syns vel i grunnen Linkvist er fantastisk. Som hun sa til avisa.

"Å være en feministisk forfatter burde ikke være til hinder for også å være en allmenngyldig forfatter."

Mine Doris Lessing-favoritter (ikke-prioritert-rekkefølge):

1 - Jane Somers dagbøker - en kanskje lettere Lessing. Kanskje en fin måte å begynne å lese Lessing på?

2 - Den gyldne notabok.

3 - Hele Children of Violence serien om Martha Quest og særlig Byen med de fire porter. Som er den siste av fem bøker. (Martha Quest, A proper marriage, Landlocked, En krusning etter uværet og Byen med de fire porter.)

4 - Love, again. (Kjærlighetens Teater på norsk)

5 - Selvbiografiene hennes: Under huden og Walking in the shade.

Og nei, jeg er ikke konsekvent med engelske og norske titler. Jeg har lest og leser henne både på norsk og engelsk.

torsdag, oktober 11, 2007

Anmeldelse av "Jeg er ikke slik"


Står i Aftenposten og i Dagsavisen i dag.

"Lykke og mangel på lykke, ensomhet, seksualitet og kjærlighet - det er fellesnevneren for de to enakterne som ble presentert på Norsk Dramatikkfestivals første dag. Det er blitt nytt norsk teater til å le av og til å tenke over. Ellisiv Lindkvist har skrevet et livskraftig stykke om en livstappet kvinne." og

"Ellisiv Lindkvists tekst inneholder også gjenkjennelighet, besk satire og mye svart humor."

Skriver Elisabeth Rygg i Aftenposten.

Elisabeth Leinslie i Dagsavisen skriver om "Jeg er ikke slik":

"Stykket er et energisk kraftfelt av en tekst og skaper store forventninger til forfatterskapets fortsettelse. "

tirsdag, oktober 02, 2007

Urpremiere: Jeg er ikke slik



Jeg er ikke slik av Ellisiv Lindkvist har premiere på Det Norske Teater tirsdag 9. oktober kl 18.00. Stykket er en del av Samtidsfestivalen/Dramatikkfestivalen og spilles også 10. oktober kl 21.00. Det har nypremiere som en del av To norske Samtidsrøyster 20. oktober og spilles til 10. november som en del av Det Norske Teaters vanlige repertoar.

Produserende teater: DEN NATIONALE SCENE. Manus er juryert anonymt og kjøpt av Norsk Dramatikkfestival.

Lene får aldri være i fred for sine alter ego, Line og Lone. Hun kjenner seg mislykket, som kunstner og som kvinne, og har ikke hell med seg i jakten på drømmemannen. Teksten utfordrer kjønnsrollemønstre, og de forventninger knyttet som er knyttet til kjønn på en selvransakende krass og humoristisk måte.

Utdyping av forestillingens tema:
”Jeg tenker på hvor mye liv jeg har levd… På livet som går videre selv når jeg ikke passer på å leve det. ”Teksten består av en rekke historier og betraktninger over ulike faser i livet. Forfatterens ord: ”Denne gangen ønsket jeg å gå dypere inn i karakteren(e), og leke med det personlige og private blant annet ved å la hovedkarakteren være dramatiker. Samtidig er dette et metaperspektiv som skaper distanse til teksten og gir rom for å kommentere teatret. Noe som igjen gir rom for humor.”

Kort tekst om dramatiker: Ellisiv Lindkvist, lyriker, dramatiker og kulturrredaktør i tidsskriftet ”Fett” er født i 1973 og er bosatt i Oslo. Hun debuterte som dramatiker på Festspillene i Nord-Norge med ”Begær 1000”, og deltok på Dramatikkfestivalen i 2004.
Hvor og når Ur-premiere: Prøvesalen, Det Norske Teatret 9.okt kl.18.00 (Spilles også 10.10, klokken 21.00)

Cast: Britt Langlie, Elisabet Sand og Anna Bache Wiig
Credits Regi – Morten Borgersen Scenogragi – Mia Runningen
Lengde og språk på forestilling ca. 50 minutter, norsk.
Norsk Dramatikkfestival er støttet av Norsk Kulturråd, Fond For Lyd og Bilde, Institusjonen Fritt Ord og en ekstrabevilgning fra KKD til årets festival

Det blir anledning til å møte dramatikeren etter forestillingen, dvs kl 19.30 i Foajeteltet.

Det blir offisiell åpning av Norsk Dramatikkfestival ved teatersjef Vidar Sandem kl 17.00 tirsdag 9. oktober og innslag ved Torgeir Rebolledo Pedersen.

Hjertelig Velkommen!

lørdag, september 29, 2007

Anmeldelse i Bergens Tidende

Siri M. Kvamme har skrevet anmeldelsen i Bergens Tidende. Overskriften er

Modig Debut

Videre står det:

Lindkvist klarer på merkelig vis å balansere stoffet sitt slik at det føles
relevant og troverdig. Enhver som har hatt noen år som singel i storbyen vil nok
kjenne seg igjen. Kanskje er det ikke sant, alt hun skriver, men det kunne vært
det. Dessuten er tekstene velformulerte og merksnodige nok til at det blir
litterært interessant. Menn og øyeblikk fortæres grådig, men ikke uten
refleksjon. Det samme bør gjøres med denne boken.

tirsdag, september 25, 2007

Anmeldelse i Nordlys

"Noen av tekstene er som intense prosadikt, bygd opp rundt et bestemt konsept og med en helt egen rytme i språket, for eksempel "Menn har sagt til meg", som kun består av sitater satt sammen på forskjellige måter med en slående effekt, fra "Du har vakre øyne" via "Du er den råeste dama jeg har møtt". "Er du gravid?" til "Jeg avskyr deg. Dra til helvete."

I den andre enden av skalaen har vi lengre tekster som "Et hunneliv", som på glimrende vis dramatiserer et trekantdrama mellom venninner. Disse lengre tekstene er blant bokas sterkeste, hvor materialet får rom til å utvikle seg og hovedpersonen trer klarere frem. Her får Lindkvists åpenbare skrivetalent mer plass. Boka er full av knivskarpe formuleringer med sårbarhet, brodd og overraskende humor."

torsdag, september 20, 2007

Fordi jeg er mann

Kvinner som påpeker strukturelle forskjeller i samfunnet har fått høre at det er patetisk å påstå at de er diskriminerte. Kommer de seg ikke fram her i verden får de skylde seg selv. Ha-ha. Hvis du ikke er i stand til å se strukturelle forskjeller i samfunnet, så har du åpenbart et problem. Men media elsker jo å la problem-menn få uttale seg offentlig. Det finnes fortsatt åpenbare forskjeller mellom kvinner og menn i dagens Norge og det er da heller ikke så rart etter en lang historie med systematisk kvinneundertrykkelse samt at det fortsatt eksisterer grov kvinneundertrykkelse i andre deler av verden enn vår. Samtidsnorge er både en del av en historie og en verden og det er rimelig naivt å tro at vi har lykkes her i vår del av verden, i vår tid av historien. Derfor er det åpenbart at det fortsatt mangler kvinnelige ledere, kvinnelige sjefer, kvinnelige styremedlemmer, kvinnelige redaktører, kvinnelige filmregissører osv osv osv.

Så sier man at noen ganger er det jo en fordel å være kvinne. Noen ganger er det jo slik at det er nettopp FORDI du er kvinne du får oppmerksomhet i media. En kvinnelig tegneserietegner for eksempel. Det påpekes i intervjuet at du er kvinne og det er jo litt spesielt. NEI. NEI. NEI. Det er ikke slik at man får oppmerksomhet FORDI man er kvinne. Men FORDI man er kvinne gjøres det et poeng av. Ingen gjør et poeng av at filmskaperen, tegneserietegneren, redaktøren eller statsministeren er EN MANN. Det er når det er en kvinne dette gjøres et poeng av. Og hvis du dermed tror det er en fordel så bør du ta kanskje grunnskolen om igjen.

Og for dem, eller vi, som prøver å gjøre noe, si noe, mene noe, selv om vi altså er kvinner er det liksom patetisk å påstå at det er vanskeligere for oss enn for menn. Herregud og Frugud, det er jo ikke det som er patetisk. Det som er patetisk er jo menn som får høy lønn, sjefsstilling, blir redaktør, får lage film, gi ut bok, være programleder osv osv osv uten å påpeke at han får nettopp det FORDI HAN ER MANN. Kjære menn, som tjener mer enn oss, som får mer medieomtale og i mer rosende ordlag, kjære menn som har flest lederstillinger, flest styreverv når skal dere begynne å si: Jeg fikk jobben fordi jeg er mann. Jeg får lage film nesten uten kvinneroller fordi jeg er mann. Jeg fikk lønnspålegg fordi jeg er mann. Jeg er sjefredaktør fordi jeg er mann. Jeg er utenriksminister fordi jeg er mann. Jeg var programleder på Norges største talkshow i beste sendetid i årevis fordi jeg er mann. Jeg blottet skrotten fordi jeg er mann. Jeg får gi ut bok basert på en elendig masteroppgave fordi jeg er mann.

Alt annet er patetisk.

tirsdag, september 18, 2007

Intervju i Nordlys og Klassekampen

I går mandag 17. september var det intervju med Lindkvist i Nordlys. Det ligger ikke på nett, men Troms Folkeblad har sakset fra Nordlys med fokuset: Til Finnsnes med ny bok.


Og onsdag 12. september var det intervju i Klassekampen. Det ligger heller ikke på nett.
Men det er et fint bilde. Tatt av Tom Henning Bratlie.


lørdag, september 15, 2007

Anmeldelse i Utropia

Utropia (studentavisa i Troms) har en helt fantastisk anmeldelse skrevet av Siri Gaski som på bloggen sin har et innlegg som heter "Ellisiv Lindkvist e tøffere enn både dæ og toget."

Det er lett å la seg glede over at Gaski skriver - for eksempel - at:

"Det er en driv i disse kortprosatekstene som er helt fantastisk medrivende."

og

"Det er en kunst å skrive kort og intenst - og dette er en kunst Lindkvist behersker."

Likevel er siste avsnittet det kanskje beste i Gaskis anmeldelse, med en generell apell til alle potensielle lesere:

"Du - ja, akkurat du - burde lese denne boka fordi du leser for få kvinnelige forfattere, fordi du er livredd for feministiske prosjekter, og gudene vet hvorfor, [...] og fordi Ellisiv Lindkvist er drittøff og fortjener all oppmerksomhet hun kan få."

fredag, september 14, 2007

Anmeldelse i Universitas

Der var Lindkvist anmeldt også i Universitas.

I tillegg anbefaler hun tre favoritter.

tirsdag, september 11, 2007

Anmeldelse i Adresseavisa


Absurd + morsom = sant
er overskrifta

Et slags feministisk prosjekt i korte, dramatiske og morsomme hverdagstekster.
er ingressen

Videre:
"Tekstene er befriende åpne og kommuniserende. De bærer preg av spontanitet, kroppslighet og personlige erfaringer. Enkelte av erfaringene fortelleren gjør seg er alvorlige, men formidles på en veldig morsom måte. Samtidig ivaretas det særegne ved historiene."

mandag, september 10, 2007

Anmeldelse i Dagbladet

Cathrine Krøger anmelder "Alt jeg skriver er sant" i dagens Dagbladet.

Velkjent tema i stramme og fine kortprosatekster heter det i ingressen og

På en eller annen måte klarer Ellisiv Lindkvist å formidle et eksistensielt alvor i tekstene.
heter det i billedteksten.

Videre:
"Fortellerstemmen er sympatisk, med en viss ironisk humor uten at det blir anmassende. Snarere avdramatiserende og landet."

Hører også rykter om en fin anmeldelse i Adresseavisa. Den finner jeg ikke på nett og har ikke fått tak i ennå. Men jeg kommer tilbake til saken. Jeg har ikke egen blogg for ingenting.

fredag, september 07, 2007

Sutregutt snakker med Mamma

Sutregutt:
Bu-hu. Jeg vil ha sex. Mamma, jeg vil ha sex. Bu-hu.

Mamma:
Kom til Mamma så skal du få -

Sutregutt: (avbryter)
Jeg vil jo ikke ligge med deg, jeg vil ligge med henne der borte.

Mamma:
Men kjære gutten min, selv om du for meg er den skjønneste, så forstår jeg jo at hun ikke vil ligge med deg. Hun er både smartere og penere enn deg.

Sutregutt:
Bu-hu, bu-hu. Det er urettferdig. Jeg tror jeg skriver en bok om hvor urettferdig det er.

Mamma:
Åh kjære deg, ikke gjør det. Hvis du vil ligge med de beste damene så må du prøve å oppføre deg ordentlig, være smart, morsom, raus, hyggelig og pen. Ikke selvopptatt, sutrete, uhyggelig og misogyn. Det er jo elementært, kjære deg. Har jeg ikke lært deg dette?

Sutregutt:
Hold kjeft. Ikke forstyrr meg. Jeg skriver.

Mamma:
Jeg skal gi deg et tips. De beste damene er ofte likestillingsorienterte. I stedet for å opptre som et merkelig overfladisk fenomen blandet med anakronistisk tankegods, burde du sette deg inn i hva feminisme er. Ikke noe imponerer kvinnene som litt likestillingsgods.

Sutregutt:
Feminister? Ække de schtøgge a’?

tirsdag, september 04, 2007

Velkommen til Lindkvists lanseringsfest

Hva kan ei jente av i dag skrive om?

Velkommen til Ellisiv Lindkvists lanseringsfest.

Ellisiv Lindkvist leser fra sin debutbok Alt jeg skriver er sant

Finn Iunker, Torgeir Rebolledo Pedersen, Vigdis Hjorth leser egne tekster.

musikk: dj nonfigurativ, dj movidar

Spasibar 5. september kl. 20.00
(inngang Wergelandsgate, bakgården på Statens Kunstakademi)

Gratis inngang
Vennlig Hilsen N.W. Damm & Søn as

Les mer på Underskog.

fredag, august 31, 2007

En veldig god lesning

av "Alt jeg skriver er sant" finner du her.

Og så er det en anmeldelse i Dag og Tid i dag av Oddmund Hagen. Finner den ikke på nett, så da siterer jeg litt:

På sitt beste har Lindkvist det, for ho greier å fange inn ei steming av å
jage etter vind og ingenting, jakta på det vellukka, fasade- og karrierebygginga
som dei unge er så opptekne av, den einsemda som ligg under, redsla for å binde
seg, angsten for ansvar for meir enn seg sjølv, i det heile ønsket om evig
ungdom. Det er djup botn i ein ironisk kommentar som denne: "Og jeg synes så
synd på henne, for hun hadde alt, og nå har hun et barn."

onsdag, august 29, 2007

I dag: Kjønnsstereotypier. Eller: Kvinner er pene, men dumme

Noe av det viktigste for feminismen og feminister (iallfall for oss likhetsfeminister) er å slå ned på sterotype fremstillinger av både kvinner og menn. Å forsøke å ikke gå i kjønnssterotypi-fella selv og påpeke det når andre gjør det. Dette er selvfølgelig fryktelig slitsomt siden både den offentlige sfære, med all slags media, samt den private sfære, med all slags folk; slenger med leppa om kvinner og menn hele tida. Rett som det er får man høre: ”Kvinner er naturlig flinke med barn”, eller: ”Menn er så flinke til å være sjef”. Ja, tenk at folk sier slike ting i 2007. Hvor har de vært? Har de ikke lært noen ting. Det er oppriktig sjokkerende! Og det er slitsomt.

Siden det er så slitsomt skal jeg ta fri i dag. Jeg skal slenge med leppa. Jeg skal påpeke noe som er uhyre generaliserende og lite nyansert og på toppen av det hele direkte feil. Det skal jeg gjøre fordi det er så herrlig å gjøre det. Og så føler man seg litt sånn frekk og politisk ukorrekt. Altså ikke hvis jeg sier noe negativt om mannen. Da tror jo alle at jeg er en bitter og stygg feminist. (Og det er jeg ikke altså!) Men hvis jeg sier noe generaliserende og negativt om kvinnen da vil nok alle tenke at jeg er jammen både herrlig selvironisk og sikkert ikke slik som kvinner flest. Så hold dere fast. Nå kommer det:

Kvinner er fra naturens side penere enn menn. Det er altså ikke slik at fordi kvinner er lært opp til å være skjønnhetsobjekter at de bruker ekstremt mye tid og penger på eget utseende at det virker slik. Nei, kvinner er penere, slik er det. Og når jeg som er heterofil kvinne sier det, ja, så må det jo være slik. Kvinner er også dummere enn menn. Kvinner er dummere fordi de fortsatt tjener mindre enn menn og ikke eier på langt nær så mye som menn. I tillegg får kvinner mindre i pensjon, er mer syk og har mindre makt. Altså: kvinner er dumme, fordi lønna di forhandler du jo selv og klarer du ikke få høyere lønn, ja, da er du litt dum da. Ha-ha-ha. Herrlig friskt og nytt og politisk ukorrekt. Er det ikke deilig? I morra er jeg tilbake og knuser kjønnssterotypiene igjen. Men i dag går jeg lallende rundt med nylakkerte negler. Tra-la-la.

(Baksida av Klassekampen i dag, 29. august 07)

fredag, august 24, 2007

Kjendisfest

Du skjønner du er på kjendisfest når følgende samtale finner sted:

Dame:
Gratulerer med bok.

Lindkvist:
Ja, jeg har faktisk fått en femsiders reportasje i Magasinet i dag.

Dame:
Å, vi kjøper ikke Dagbladet og VG, så det har jeg ikke sett.

Lindkvist: (forsøksvis ironisk)
Ikke jeg heller, bare når jeg er der selv.

Dame:
Det gjør vi også.
(Lavt, konspiratorisk)
Da kjøper vi til og med Se og hør.

Dagsavisen

Alt hun skriver er (u)sant.

Mer her.

onsdag, august 22, 2007

ABC Nyheter

- Det er ikkje sant alt eg seier.

Mer her.

mandag, august 20, 2007

Til salgs i bokhandelen




Fra og med i dag skal boka "Alt jeg skriver er sant" (kortprosa) av Ellisiv Lindkvist være til salgs i bokhandelen for 259 kroner.

Og her er bildet av (nesten) alle debutantene i Dagbladet torsdag 16. august.






lørdag, august 18, 2007

Lindkvist i Magasinet

Jepp. En femsiders reportasje. Grunnen er selvfølgelig den store begivenheten at Lindkvist debuterer med kortprosasamlingen "Alt jeg skriver er sant". Og hver gang en debutant kommer med en kortprosasamling blir det jo store medieoppslag. Eh... nei.

Da er det vel det at boka er så bra da. Ja, la oss si det. For det er vel ikke slik at sex pirrer media. Magasinet kaller Lindkvists deby en "seksuell debut". Ajajaj. Jeg kan bare si les Magasinet. Og boka.

Sex og skamliv er overskrifta.

Og ingressen: "Møt ei dame som er kåt hele tida, har lesbiske fantasier om venninna si og som ligger med gifte menn."

For ordens skyld: Nei, det er ikke Lindkvist som er den dama. Det er jeg-personen eller hovedpersonen i boka.

Lindkvist sier at hun er glad for oppmerksomheten. At hun håper det fører til flere lesere. Men nå skal hun på jobb. Og i kveld skal hun på se-og-bli-sett-hagefest. Om det er få som legger merke til henne der, kan hun bare dra fram Magasinet og si: "Det er meg! Har du sett meg før, kanskje? Jeg er i avisa i dag."

Oppdatert: teksten er nå å finne på nett. Her.


torsdag, august 16, 2007

Lindkvist i Dagbladet

Så var Lindkvist i Dagbladet sammen med 21 andre debutanter under tittelen Det store debutantsleppet.

Og hva står det om Lindkvist? (saken er såvidt jeg kan se ikke på nett).
Oppdatert: men bildet er det. Se her.



Ellisiv Lindkvist (34)
Dramatiker og kulturredaktør i Fett.
Tre års forfatterstudier.
Gir ut kortprosasamlingen "Alt jeg skriver er sant" (Damm)

- - Det handler om kjønnsroller, klisjeer om menn og kvinner, litt om den mannlige og den kvinnelige forfatterrollen, skyld, skam og masse sex. Jeg håper boka vil selge, men det er også fint om den blir mye lånt på biblioteket. Forfattere jeg liker er Sarah Kane, Sara Stridsberg og Doris Lessing.


(ok, så er det kutta litt av desken, men Lindkvists Logg gir deg et litt mer utdypende svar enn Dagbladet. I Dagbladet står det: "- Det handler om kjønnsroller, skyld, skam og masse sex." Resten er likt.)

Og bildet, da Lindkvist? Sitter du og ser beundrende opp på Den Mannlige Forfatteren? Ha-ha-ha. Jeg som trodde jeg stirret intenst og litt sånn fandenivoldsk rett inn i kameraet under hele fotoskytingen. Jaja.

Det kuleste svaret er det kanskje Agnes Ravatn (24) som kommer med. Hun sier om debyen at hun håper å få falske venner og gratis vin. Det er jo litt kult sagt. Men så er hun også på Samlaget og der er man jo som kjent ofte veldig morsomme. Hvis man er kvinnelig forfatter i hvert fall. Er det ikke slik?




mandag, august 13, 2007

På vegne av vanvittig mange

Eller: ansvarlig søker kunstner


I min bekjentskapskrets er det fire kvinner som forsørger mennene sine. Jeg kjenner ingen menn som forsørger partneren sin. Kvinnene jobber som ufaglærte sosialarbeidere mens mennene får leke kunstner. Jepp, slik er det. To av kvinnene eier egne leiligheter som mennene får bo i. Han ene betaler tilnærmelsesvis ingenting. Hun som eier den og har et barn er redd, om han betaler for mye, at han vet et eventuelt brudd, skal kreve en eieranvdel av leiligheten hennes. Hun andre, som er barnløs har like gjerne gitt partneren sin halvparten av leiligheten for å bevise at dette er EKTE kjærlighet. Jepp, slik er det.

Hva kan vi lære av dette? At kvinner er økonomisk ansvarlige som tar underbetalte drittjobber og jobber ræva av seg for å forsørge det mannlige egoet, unnskyld, den store kunstneren, mens de lever av knapper og glansbilder. Jepp, slik er det. Hva betyr dette? Det betyr at kvinner er SNILLE og GODE mennesker som GIR og GIR og ikke krever noen tilbake. Er ikke dette interessant? Skal jeg skrive bok kanskje? Kagge?

søndag, august 12, 2007

Tosomhet

To som het Abel og Elke møttes på en dansetilstelning. De bød hverandre opp til dans, begge takket ja og slik ble dagen de møttes, dagen de danset. De danset sammen som om de hadde all verdens tid, som om de skulle danse resten av livet, inn i evigheten, danset som om det ikke fantes annet enn dem og dans, annet enn dette ene: føringen, forføringen, et vertikalt samleie med klær på, sensualitet, klisjeer, høyhælte sko, høy splitt, hennes magre hender, hans rette nese, rosene, fløyelen, villskapen. Spill! Orkesteret spilte, han var svart-hvitt-kledd, elegant til tungespissen, verdensvant, beleven, oppmuntrende, oppmerksom, omtenksom, om seg, omtalt, stor. Sier, nei, hvisker i hennes øre hemmeligheter ingen andre skal høre, hvisker sakte, mykt sanselig, hvisker seg hes og dagen de danset blir kvelden de danset, natten de danset, tiden de danset, livet de danset, livet som de deler mellom seg, et verdenskart mellom magene deres som aldri faller ned, for dansen er tett, tettere, tettest, selv når han slynger henne ut og hun lar seg falle mot gulvet er han så rask at kartet ikke rekker å falle ned - de danser langsomt, men er raskere enn tyngdekraften når det gjelder og dette gjelder - livet døden og kjærligheten, dette gjelder dem begge i så stor grad at de ikke enser noe annet, tiden som går, klokker som står, musikken som stopper, lyset som forsvinner, kommer tilbake, forsvinner, det er dem, de er to fra nå og til evigheten - det er slik det er, deres lykke er stor, kjærligheten uovervinnelig og begjæret ustanselig.
Men så må hun tisse.
Unnskyld meg, sier hun. Befrir seg fra hans favntak og går sin vei. Han er utrøstelig: hun har forlatt ham - midt i kampens hete har hun gått sin vei, veska har hun tatt med seg, og hvorfor? hvorfor? hvorfor? hulker han – hva gjorde jeg feil?
- Ingenting, svarer hun.
Hun er kommet tilbake fra toalettet, hun er klar til å fortsette dansen, selv om han har tapt noe av glansen, den forsvant med tårene og nå merker hun at hun er sulten også.
- Skal vi gå og spise, spør hun.
- Ja, jubler han for nå er hun her og alt vil bli bra igjen. Han begynner å fable om lune leverposteier, steinsoppspagetti, smørstekte traktkantareller, hvitvinstrukket rødspette, kaneldynkede epler marinert i calvados, jordbær og champagne, sier han.
- Hjortestek med asparges, rognebærgele og fløtegratinerte poteter, sier hun.
- Innbakt laks med fløtesaus, grapefruktsalat og villris, sier han
- Flamberte kirsebær med portvinsaus og kaffe avec, sier hun
- Og masse vin, sier han.
De drar for å spise på den beste og dyreste restauranten. For er ikke dette en anledning, når vil det da komme en anledning som får dem til å grave ekstra dypt i lommene etter de store sedlene de trodde var brukt opp på strømregning og forsikring - for hva skal man med strøm når ens egen elskede stråler som ei sol?
Saken er klar, hun bestiller havtrukne østers naturelle, han musserende boblefylt sprudlende champagne, de deler. Så bestiller han helstekt and med sitron- og mandarinsaus forent med dadler og løfter mens hun beordrer løvtynn tournedos med gorgonzola samt ansvar og troskap, men uten klisjeer formaner hun kelneren, de spiser hver smitt og smule tilbake ligger bare noen avskrapte ben og et par misforståelser. De har fortsatt desserten til gode. Vi er knapt begynt, sier hun og ser ham dypt inn i de mørkebrune øynene, han stirrer tilbake inn i hennes store havblå øyne. Jeg drukner, tenker han hengivent og de tar til orde for sjokoladetrøfler dynket i konjakk, sammen med søte kirsebær, en tykk madeira og kruttsterk kaffe.

Snart vil drømmen være over, de vil stå tilbake i virkeligheten uten strøm, forsikring eller varme, de vil krangle så høyt og sterkt at speilet til naboen knuser, de vil gråte så og skrike så lenge at sønnen til nabokona får evige hørselsproblemer og de vil, når de blir venner igjen, elske så hardt og så lenge at Pettersen under dem lagrer lyden som en nødvendighet, slik at når de slutter blir Pettersen engstelig, noe mangler, tenker Pettersen og skjønt han alltid ser Hverdagsliv på denne tiden tar han sin hatt og frakk og går ut i byen på jakt etter lyden som mangler.

Litt nervøs

var jeg jo før mitt første intervju i forbindelse med boka. Jeg ringer mamma.

- Jeg er så nervøs. Hva om jeg får jernteppe, eller ikke vet hva jeg skal si.

- At du blir stum? Det må i såfall være første gangen.

- Jeg skulle forberedt meg bedre.

- Slapp av, det går nok bra. Du har jo tenkt i gjennom disse tingene tidligere. Det viktigste er jo at du er deg selv.

- Meg selv? Jeg som prøver alt jeg kan å være Ellisiv Lindkvist.

onsdag, august 08, 2007

Det lurer jeg på

(...overskrifta kunne vært Det irriterer meg, men jeg vil ikke virke irritabel og sur så istedet tar jeg den lett undrende tonen. Da kan jeg jo undre meg over ting som ikke irriterer meg også.)

-Jeg lurer på hvorfor det å legge ut informasjon om meg selv som allerede er tilgjengelig på nett for eksempel via denne bloggen plutselig blir så farlig om jeg legger samme infoen ut på Facebook?

-Skal man være venn med alle man først er venn med på Underskog også på Facebook?

- Hvorfor noen vil være venn med meg på Underskog og/eller Facebook, men ikke hilser om jeg treffer dem ute i den andre verden. (Arrogant jeg? Neppe.)

-Hvorfor man slutter å lage den gode drikken Farris Grape for i stedet å lansere en serie med Bris. Farris med mindre bobler. Hva er poenget med Farris? Jo kullsyra. Liker du ikke kullsyre: drikk vann. Eller rist på farrisen og la kullsyra fare sin vei. Bris det er som Ekstrem Latte med én del kaffe og ti deler melk.

- Hvordan folk får tid til alt. (En gjenganger.) For eksempel å blogge. Jeg savner å blogge, men synes ikke jeg har tid til å gjøre det. Slik det er en rekke andre ting jeg heller ikke har tid eller ork eller kapasitet til å klare.

- Hvor langt man kan gå når man skriver noe offentlig. For eksempel å gjengi noe andre har sagt. Selv om man ikke sier hvem som har sagt det. Jeg registrerer at noen legger ut bilder av kjærester og barn og venner i en uendelig strøm og skriver i vei om alt man foretar seg. Men altså grensene for hva man kan si når andre er involvert er jo litt hmmm.. vanskelige, er de ikke. Enten det er på blogg, facebook eller andre steder. Registrerer også at ganske mange synes det er stas å bli referert til. Men så er det alltid et punkt. En grense. Hit, men ikke lenger.

- Hvor mange som vil strømme til bokhandlene og kjøpe boka mi Alt jeg skriver er sant som vil være i salg i bokhandlene fra 20. august for kun kr 259,-

Ja, det lurer jeg på.

lørdag, august 04, 2007

Bilferie

Da jeg vokste opp fylte foreldrene mine bilen med mengder bagasje, plasserte broren min og meg i baksetet og la på vei gjennom hele langstrakte Norge, fra Troms og helt ned til Danmark eller Kristiansand. I voksen alder tenker vi tilbake på hvordan de orket å kjøre så lange turer med to små skrikende barn i baksetet. Siden den tid har bilferie vært et fjernt minne som vi mimrer om og ler litt av. Det finnes busser, det finnes båter, det finnes tog og flybillettene er blitt langt billigere. Man trenger da ikke bil. Ikke i Oslo i hvert fall.

Men i år befinner jeg meg plutselig sammen med en mann med bil og ferien blir deretter. Til hytta med bil. Til Sverige med bil. Og til Færøyene med bil. Det siste ved hjelp av 36 timers båttur.

Vi skal kjøre til Bergen, tilbringe halvannet døgn på båt, besøke Færøyene. Avreise til Bergen er mandag morgen. Søndag kveld slår bilen seg vrang. Bilen rister. Det er en Citroën og det er noe galt med hydraulikken, pumpesystemet. Ja vel. Opp tidlig og presis kl 0700 mandag morgen, ringe verkstedet, gråte en skvett og få bilen reparert, slik at vi kan starte ferien bare noen timer etter tidsskjema og få nesten en full natts søvn før vi må opp klokka halv sju for å stå i bilkø til båten.

Å være motstander av bil er det jo etter hvert en del som er. Men når vi kjører fullastet bil og er fire i den, føles det svært kollektivt. I tillegg er ikke mulighetene for å se seg rundt på Færøyene uten bil like enkle. Og der er vi enda flere som bytter på å kjøre hverandre rundt på sightseeing, før vi avslutter med formidabel Olsokfeiring med sang og dans i gatene.

På hjemvei ut av ferga ramler eksosrøret av, og vi må igjen få bilen på verksted. Etter en noe bråkete tur gjennom Bergen sentrum uten eksosrør, parkerer vi bilen utenfor verkstedet. Tar drosje til venner som tar i mot oss og står atter opp igjen klokka sju for å ringe verkstedet. Denne gangen for å rekke hjem til jobb og forpliktelser. Vi smiler yndig for å få dem til å ta jobben på dagen, vi mener på timen.

Jo da det går denne gangen også selv om prisen er det tidobbelte av hva vi måtte betale på veien til. Og vi kommer bare en dag forsinket tilbake til jobb. En åtte timers biltur mellom Bergen og Oslo tar sin tid. Etter hvert begynner også bilen å gi nye signaler som ikke er ønskelig, og som dermed gir nye bekymringer, om nye verkstedturer, med nye regninger. Jo da, å ha bil har sin pris. Men det er forskjell på bilkjøring også. Bileieren er langt fra noen matpakkekjører og enkelte steder og i enkelte situasjoner er det helt uvurderlig å ha bil.

På Færøyene for eksempel, når vi kjører fra den ene utsiktspunktet til det andre i et storslått landskap. Sa jeg at Færøyene var fantastisk forresten?

(Baksida av Klassekampen i dag.)


fredag, juli 20, 2007

Systembolaget

Lindkvist:
... og en Dopff Brut.

Ekspeditør:
Får jag se legitimation.

Mann drar fram legitimation.

Ekspeditør:
Jag menade ditt legitimation.

(Ekspeditør setter blikket i Lindkvist)

Mann:
Hvorfor vil du se legitimation?

Ekspeditør:
Jo, du förstår vi har åldersgräns her.

HAHAHAHA. Har man frydet seg over dette tidligere? Ja det har man.

lørdag, juli 14, 2007

Bortskjemte Østlendinger

Temperaturen ligger jevnt på rundt tjue grader. Det er varmt i lufta og varmt i havet. Det er riktignok ikke strålende sol hele tida, men sola er framme rett som det er. Man kan innta måltider utendørs og det er ganske deilig å hoppe i havet. Sommerparadis. Det finnes en rekke slike sommerparadis på Østlandet for ikke å si Sør-Norge. Ikke at det ikke finnes vakre sommerparadis i Nord. Det gjør det selvfølgelig. Men badetemperaturen er ikke helt den samme. Ikke den andre temperaturen heller. Og for en som har tilbrakt barndommens somre i Honningsvåg er det vidunderlig å komme til et sted hvor man kan hoppe i havet hver eneste dag. Joda, visst regnet det, men havet var jo ikke merkbart kaldere av den grunn. Så mens jeg går rundt og har åtte dager med fint vær har østlendingene åtte dager med dårlig vær.

Østlendingen tror at normaltemperaturen og normalsommeren er knallsol hele tida. Østlendingen tror at en normal sommer i Norge er en sydensommer. Østlendingen er bortskjemt. Så bortskjemt er Østlendingen at når det er skiftende vær et par uker får hun lov til å sette på forsida av Norges største avis, at dette er jammen en dårlig sommer. Kanskje den dårligste? Mens det faktisk er strålende sol i nord. Og rett som det er sol i sør. Mange steder i hvert fall. Det er ikke første gangen det skjer. Det skjer nesten hver sommer. Fordi forventningen om en sydensommer sjelden blir innfridd. Ettersom det tross alt ikke er særlig normalt i Norge. Og avisene skriver like iherdig om været i sommermånedene som de skriver om TV-programmet resten av året. Vi er et land med mye vær og mye forskjellig vær. Det er sjelden, kanskje aldri, at det er noenlunde godt vær over hele landet. Eller dårlig vær for den del.

Nå er det jo åpenbart at man tilpasser seg det man er vant til og for en bortskjemt østlending vil en sommer i Honningsvåg nok ikke bare fortone seg kald, men som en av dem sa til meg: ”Veldig annerledes”. Ja, annerledes enn de sørnorske sommerparadisene folk sørpå er vokst opp med. Setter man pris på sol, sommer og ikke minst bading, er det noe absurd med Nord-Norge. Det kan virke som nordlendinger klamrer seg fast i ugjestmilde og grisgrendte strøk snarere på tross av, enn på grunn av og således kan det minne om religion å bo i Nord-Norge.

Når det er sagt anbefales midnattsola fra Nordkapp til alle bortskjemte Østlendinger. Og får du ikke se midnattsola når du er der, men i stedet opplever tåke og regn skal du vite at også det er en typisk Nordkappsk opplevelse. Fortsatt god sommer.

(Baksida av Klassekampen i dag)

mandag, juli 02, 2007

Snart ferie



Og hva er viktig i ferien? Mat og drikke.

Terapeuten min sa

I det siste (les siste halvår) har Lindkvist påberopt seg å være både glad, ja, rent overstrømmet av glede samt very important og viktig og ettertraktet. Men det har ikke alltid vært slik. Lindkvist har hatt tunge stunder. Ja, rent ulykkelig har hun vært. Så ulykkelig at hun gikk til terapi.

Slik gikk det -

Lindkvist:
Å – jeg er så ulykkelig.

Terapeuten:
Det er ikke rart at du er ulykkelig med din årsinntekt.

Lindkvist:
Å?

Terapeuten:
Du stenger av dine behov.

Lindkvist:
Jeg har jo det jeg trenger.

Terapeuten:
Du er ikke klar over hva du trenger.

Lindkvist:
Hva trenger jeg?

Terapeuten:
Det er mye glede knyttet til å kjøpe ting.


Lindkvist:
Jeg har mange ting jeg.

Terapeuten:
Bil for eksempel.

Lindkvist:
Bil?

Terapeuten:
For mange er det å kjøre bil en stor glede.

Lindkvist:
Men jeg trenger jo ikke bil i Oslo.

Terapeuten:
Du fornekter dine behov.

Lindkvist:
Tror du jeg vil bli mer lykkelig om jeg kjøper meg en bil?

Terapeuten:
Ja.

lørdag, juni 30, 2007

Ting jeg aldri får gjort (eller utilitarismens overskyggende tilstedeværelse)

Det hender at jeg får lyst til å bake kaker. For eksempel når jeg løper fra et møte til et annet, eller skal rekke et flytog, eller har altfor mange dødlinjer på altfor kort tid, da hender det at jeg lengter etter et mer stille liv der jeg har tid til å bake kaker. Det finnes uendelig mange oppskrifter på uendelig mange kaker som jeg aldri kommer til å prøve. Nå er det slik at om jeg mente kakebaking virkelig var viktig, kunne jeg sikkert rydde tid til det. Iallfall en gang iblant. Det kalles prioritering. Jeg lager middag ganske ofte. Mye oftere enn jeg baker kaker. Mat må man ha, og jeg liker at den smaker bra, derfor bruker jeg ganske mye tid på å lage mat. Men kaker; det er litt luksus, litt dessert, litt for søtt og litt for fett. Kaker vil heller ikke gi karrieren min et løft, bringe penger til kassa eller gi økt status på noe som helst vis. Ergo får kakebaking lav prioritet. Jeg baker som regel kake til jul. Jeg kan bake brownies og ostekake. Man skal jo helst kunne bake et par typer kake. Man vet aldri når det kommer en 30-årsdag, en 40-årsdag eller et bryllup og en venninne ber deg om å bake en kake. Da skal du kunne det. Da nytter det ikke å kjøpe seg fri. Så det med kaker har nok lite grann status likevel. Mer enn fotoalbum. En gang tenkte jeg at jeg skulle lime alle bildene inn i fotoalbum. Jeg tenkte det var fint å kunne bla i album, fint å arkivere bildene sine slik. Ha orden på ting. Men det er lenge siden. Når jeg var 19 år og gikk på folkehøyskole limte jeg bildene inn i album med en gang jeg fikk dem. Jeg har flere album fra dette ene året av livet mitt. Å gå på folkehøyskole var som å være på ferie et helt år. Det var mye fritid og jeg var så ung at jeg ikke var begynt å tenke på hva som var karrierefremmende eller innbringende. Jeg hadde god tid. Jeg var ikke nødvendigvis lykkelig. Men jeg limte bildene inn i album med en gang jeg fikk dem. Og jeg tok mange bilder fordi det var som å være på ferie og på ferie tar man bilder hele tiden. På folkehøyskolen var det alltid en forestilling eller en gutt som tok av seg klærne og plasserte en plante på hodet. Og det tok vi gjerne bilder av. Men det var altså før. Nå betaler jeg forsikring og TV-lisens mens jeg løper fra det ene møtet til det andre og alltid har minst hundre ting jeg skulle, burde ha gjort. Og det å lime bilder inn i fotoalbum er ikke noe jeg vil prioritere å gjøre. Antakelig vil jeg heller bake en kake. For det å ha det travelt er en del av vår tid og gir høy status. Ingen kjeder seg. Ingen sier at de ikke har noe å gjøre. Det er det samme som å si at du er mislykket; en taper. Alle har vi mye å gjøre, alle er vi i tidsklemme. Konvoluttene med foto hoper seg opp. Jeg har kjøpt et par fotoalbum med blanke ark som fortsatt ligger urørte med plasten intakt rundt seg. Jeg har bøker med oppskrifter jeg aldri har prøvd. Og jeg har en konvolutt med oppskrifter jeg har samlet, klipt ut eller rablet ned i all hast i håp om å lage en lekker liten oppskriftsbok. Men jeg innser at jeg aldri vil komme dit at jeg en dag setter meg ned og skriver oppskrifter inn i en bok..


Karusellisiv

(Og neida, jeg har ikke så god tid at jeg plutselig satte meg ned og skrev dette nå. Jeg har juksa på førehånd og tatt fram en gammel petit har stått på trykk på baksida av (gamle) Ny Tid i 2005 må vel det ha vært, men det kjennes omtrent sånn ut nå også. Og jeg savner å blogge. )

fredag, juni 22, 2007

Ute av bloggverden

Jeg har ikke skjøttet bloggen min i det siste. Det har vært så mye annet som måtte skjøttes og passes. Men det har hendt jeg har klart å skryte litt av meg selv. Eller informere som det også kan kalles. Dessuten er det jo underskog for ikke å nevne facebook som jeg merker fort kan bli litt besettende. Selv om jeg har en streng arbeidsgiver (Strenge-Lindkvist) som sier at jeg ikke får lov å være på facebook for lenge av gangen.

Det er mulig mange faste og sporadiske lesere er blitt borte. Men kanskje kan jeg få andre lesere når kortprosasamlinga "Alt jeg skriver er sant" kommer på Damm i august. Det tok sin tid, men endelig kommer den. Etter runde på runde. I tillegg kommer teaterstykket. Lindkvist lager også tidsskrift. Så hun har litt å sysle med. Og kan nesten bli litt schizofren av det (hun der Lindkvist også meg da).

Men snart har Lindkvist tenkt å ta ferie. Hun skal bare levere Selvangivelsen først og et par ting til. I kveld er det Morgenbladet fest. Vi svinger oss med kultureliten. Det blir sikkert moro bare man vet navnet på ti mannlige franske filosofer så man slipper inn gjennom passord-kontrollen. Håper det går bra med ti kvinnelige svenske lyrikere i stedet.

onsdag, juni 20, 2007

Feminisme for nybegynnere

Jeg merker til min store glede at feminisme nå nærmest må karakteriseres som trendy. Så trendy og tidsriktig at til og med formann Jensen kaller seg feminist. Nuvel. Det er selvsagt en fare for at begrepet blir utvannet. Men det er nok en større fordel at feminisme nå vandrer over alles lepper uten at man ser for seg noe marginalt, stygt og ekstremt. Selvsagt lar alle medier anti-feminister og misogyne fortsatt komme til orde og det er langt fram til noen som helst reell likestilling selv i likestillingsparadiset Skandinavia. Og med flere som både kaller seg, er, eller påberober seg å være feminister, jo større blir ulikhetene feministene i mellom. Uten at det dermed er sagt at det er entydig negativt.

For å gi det inn med teskjeier, en forsøksvis kort og selvfølgelig noe forenklet definisjon av feminisme. Feminisme er forståelsen av at det finnes strukturell urettferdighet knyttet til kjønn og et ønske om å endre dette. Feminisme betyr at kvinner og menn er like mye verdt og ergo bør de ha samme rettigheter og muligheter. Feminisme er ønsket om å eliminere kjønn som en kategori eller nærmest en egenskap å bli evaluert etter. Feminisme er ønsket om å sprenge alle kjønnskategorier og kjønnsstereotypier sånn at man kan velge fritt det man ønsker, uten at kjønn skal være avgjørende. Feminisme er den radikale ideen at kvinner er mennesker.

Hva gjør dette feminisme til? Et ønske om frihet, likhet og rettferdighet. Redselen for at vi med feminismen skal bli ”like” er like absurd som den er feil. Frihet til å velge uten å måtte gå inn i kjønnsstereotypier er da viktigere enn at man har to tvangstrøyer av kjønnsroller som man skal presse både kvinner og menn i. Å rope hurra for den store eller lille forskjellen (mellom kjønnene) er jo samtidig å miste friheten til et uendelig antall forskjeller på tvers av alle kjønn.

Det finnes mange måter å være feminist på og det finnes mange som kaller seg feminister uten å være enig med alle andre som kalle seg feminister. Hvis du har en feministisk ryggmarksrefleks som reagerer på kjønnsurettferdighet, kan man være feminist i alle yrker. Dessverre ser nok fortsatt mange på det å være feminist som noe begrensende, noe reduserende.

Jeg går ut fra at det er det som er grunnen til at jeg lærte på skolen at Ibsen ikke var feminist. Men jeg mener det å være feminist er å ha en bevisst rolle til de kjønnede rollene du videreformidler. Eventuelt at man betrakter kvinner som mennesker. Og da må man vel kunne kalle Ibsen feminist?

(Baksida av Klassekampen i dag)

mandag, juni 11, 2007

Nytt forsøk

Min egen tidsklemme

Tidsklemma knyttes ofte til kjernefamilien, til småbarnsforeldre som arbeider fullt og skal rekke barnehagen og bringe avkommet hit og dit. Men også vi som er barnløse og bor alene lager oss våre egne tidsklemmer. Delvis fordi vi ikke skal savne noe(n), delvis fordi vi rett og slett lever interessante liv i en interessant tid og det er rett og slett mye interessant som skjer! (Nb, jeg er ikke ironisk). En grunn til at vi alle nærmest streber etter å ha en tidsklemme er fordi det å ha liten tid gir status. Det er rett og slett ikke kult å ha god tid. Har du mye å gjøre er du en viktig person, du er ettertraktet. Og hvem vil vel ikke være det?

Samtidig som de fleste jeg kjenner har bygget sin egen tidsklemme, finnes det en rekke relativt nye aktiviteter som stjeler tid. Noen mer absurde enn andre. Kaffebarene er fulle på dagtid. Hvem har tid til å gå på kaffebar på dagtid? Har dere ikke en jobb å gjøre? Et nytt fenomen har spredd seg de siste årene: Quiz. Jeg lurer fortsatt på hvem som går på quiz all den tid, alle har et tidsklemme-problem. Men det er vel sånne som meg. Som ikke har en kjernefamilie å dra hjem til. Som kjøper en stykk mat-i-hånda på Deli de Luca og går på Quiz for å drikke øl og briefe med all kunnskapen man har innenfor et felt det uansett er en marginal sjanse å få en jobb. Så føler man at man er en del av et fellesskap. Og at alle årene på universitetet likevel har vært til nytte. Hva gjør det at man har 300 000 i studielån hvis man kan vinne Trivial Pursuit eventuelt en quiz.

Og akkurat når jeg syns jeg begynner å forstå Underskog så er det liksom på Facebook alle skal være. (Fjesbok?) Alle er på Facebook. Og Facebook er grenseløs. Særlig når det kommer til å bruke tid. Alt du tidligere kunne gjøre andre steder, eller til og med andre nettsteder, kan du nå gjøre på Facebook. Samtidig som mediene forteller oss hvor farlig det er der fordi både Se og Hør og arbeidsgiveren ser deg. Og alt du sier kan bli brukt mot deg.

Men poenget mitt i dag er bare å fortelle alle at for tiden har jeg mye å gjøre. Jeg har dårlig tid. Jeg er i min egen tidsklemme. Jeg har en rekke dødlinjer å rekke. Jeg er til og med begynt å si nei. Nei, det kan jeg dessverre ikke gjøre akkurat nå. Jeg rekker heller ikke alle teaterforestillingene jeg gjerne skulle sett. Og når er det egentlig meningen at man skal shoppe? Dessuten har jeg en ny dødlinje for en baksidetekst til Klassekampen akkurat nå.

Ellisiv Lindkvist
Viktig og ettertraktet

(Baksida av Klassekampen i dag.)

torsdag, juni 07, 2007

Lindkvist i Kuiper

Kuiper nr 1-2/2007 er nå ute med temaet trend og tendens. Her står det mye bra. Men Lindkvist har nå mest tenkt å reklamere for seg selv.

Det er nemlig utdrag fra dramateksten Jeg er ikke slik
i siste nummer av Kuiper. Her er det altså mulig å få en smakebit av teksten før premieren på Det Norske Teater 9. oktober kl 18.00 under Norsk Dramatikkfestival.

Etterpå skal stykke spilles i vanlig repertoar under tittelen To Norske Samtidsrøyster.

For mer informasjon om Kuiper se her.