Jeg er en mann. Alt jeg skriver er sant.

søndag, august 12, 2007

Tosomhet

To som het Abel og Elke møttes på en dansetilstelning. De bød hverandre opp til dans, begge takket ja og slik ble dagen de møttes, dagen de danset. De danset sammen som om de hadde all verdens tid, som om de skulle danse resten av livet, inn i evigheten, danset som om det ikke fantes annet enn dem og dans, annet enn dette ene: føringen, forføringen, et vertikalt samleie med klær på, sensualitet, klisjeer, høyhælte sko, høy splitt, hennes magre hender, hans rette nese, rosene, fløyelen, villskapen. Spill! Orkesteret spilte, han var svart-hvitt-kledd, elegant til tungespissen, verdensvant, beleven, oppmuntrende, oppmerksom, omtenksom, om seg, omtalt, stor. Sier, nei, hvisker i hennes øre hemmeligheter ingen andre skal høre, hvisker sakte, mykt sanselig, hvisker seg hes og dagen de danset blir kvelden de danset, natten de danset, tiden de danset, livet de danset, livet som de deler mellom seg, et verdenskart mellom magene deres som aldri faller ned, for dansen er tett, tettere, tettest, selv når han slynger henne ut og hun lar seg falle mot gulvet er han så rask at kartet ikke rekker å falle ned - de danser langsomt, men er raskere enn tyngdekraften når det gjelder og dette gjelder - livet døden og kjærligheten, dette gjelder dem begge i så stor grad at de ikke enser noe annet, tiden som går, klokker som står, musikken som stopper, lyset som forsvinner, kommer tilbake, forsvinner, det er dem, de er to fra nå og til evigheten - det er slik det er, deres lykke er stor, kjærligheten uovervinnelig og begjæret ustanselig.
Men så må hun tisse.
Unnskyld meg, sier hun. Befrir seg fra hans favntak og går sin vei. Han er utrøstelig: hun har forlatt ham - midt i kampens hete har hun gått sin vei, veska har hun tatt med seg, og hvorfor? hvorfor? hvorfor? hulker han – hva gjorde jeg feil?
- Ingenting, svarer hun.
Hun er kommet tilbake fra toalettet, hun er klar til å fortsette dansen, selv om han har tapt noe av glansen, den forsvant med tårene og nå merker hun at hun er sulten også.
- Skal vi gå og spise, spør hun.
- Ja, jubler han for nå er hun her og alt vil bli bra igjen. Han begynner å fable om lune leverposteier, steinsoppspagetti, smørstekte traktkantareller, hvitvinstrukket rødspette, kaneldynkede epler marinert i calvados, jordbær og champagne, sier han.
- Hjortestek med asparges, rognebærgele og fløtegratinerte poteter, sier hun.
- Innbakt laks med fløtesaus, grapefruktsalat og villris, sier han
- Flamberte kirsebær med portvinsaus og kaffe avec, sier hun
- Og masse vin, sier han.
De drar for å spise på den beste og dyreste restauranten. For er ikke dette en anledning, når vil det da komme en anledning som får dem til å grave ekstra dypt i lommene etter de store sedlene de trodde var brukt opp på strømregning og forsikring - for hva skal man med strøm når ens egen elskede stråler som ei sol?
Saken er klar, hun bestiller havtrukne østers naturelle, han musserende boblefylt sprudlende champagne, de deler. Så bestiller han helstekt and med sitron- og mandarinsaus forent med dadler og løfter mens hun beordrer løvtynn tournedos med gorgonzola samt ansvar og troskap, men uten klisjeer formaner hun kelneren, de spiser hver smitt og smule tilbake ligger bare noen avskrapte ben og et par misforståelser. De har fortsatt desserten til gode. Vi er knapt begynt, sier hun og ser ham dypt inn i de mørkebrune øynene, han stirrer tilbake inn i hennes store havblå øyne. Jeg drukner, tenker han hengivent og de tar til orde for sjokoladetrøfler dynket i konjakk, sammen med søte kirsebær, en tykk madeira og kruttsterk kaffe.

Snart vil drømmen være over, de vil stå tilbake i virkeligheten uten strøm, forsikring eller varme, de vil krangle så høyt og sterkt at speilet til naboen knuser, de vil gråte så og skrike så lenge at sønnen til nabokona får evige hørselsproblemer og de vil, når de blir venner igjen, elske så hardt og så lenge at Pettersen under dem lagrer lyden som en nødvendighet, slik at når de slutter blir Pettersen engstelig, noe mangler, tenker Pettersen og skjønt han alltid ser Hverdagsliv på denne tiden tar han sin hatt og frakk og går ut i byen på jakt etter lyden som mangler.

Ingen kommentarer: