Jeg er en mann. Alt jeg skriver er sant.

torsdag, november 06, 2008

Reisefeber

Akkurat nå, heter det inne hos fr.martinsen når hun blogger personlig eller privat om hva hun gjør akkurat nå - eller tenker, kanskje. Og jeg har tenkt på så mange ting jeg kan, eller skal skrive om, men det å blogge med åpent navn gir endel begrensinger. (Tenker jeg.) Fordi med en gang jeg skriver om en person jeg er i relasjon til, vil det være lett å skjønne, eller finne ut hvem det er. Og har man egentlig rett til å skrive om folk uten videre? 

Ja, det er stor forskjell på blogg/virkelighet og fiksjon. 

Jeg har vondt i magen, åpenbart psykisk eller hva man skal kalle det, den kjente reisefeberen, som handler om dette som skjer før reisen: pakke, ikke glemme noe, ikke noe viktig iallfall. Rekke flyet. Som ikke går før i morgen og ikke så altfor tidlig heller. Jeg forsøker å blogge meg fri for reisefeber. 

Hva skal jeg ta med meg? To uker for å jobbe. Skrive. Noe nytt. Med for korte frister, eller er det bare det at jeg sier ja til for mye. Annet. Fordi hvert oppdrag (les: jobb) er en gave og det er så hyggelig å bli spurt. For eksempel Feminismekonferansen jeg skal være med på dagen etter at jeg er tilbake igjen.

Kanskje jeg må lage en femårsplan, slik at jeg har en viss oversikt over hva jeg ønsker og så kan ta noen grep for å nå det, for eksempel også si nei til oppdrag. 

Reisefeber er ikke bare reisefeber, den handler jo mye om å ikke klare å rekke flyet i tide, å bli ferdig i tide. Med alt man skal gjøre. Og således minner den jo om dødlinje-feber, altså: stresset foran hver dødlinje at man rekker å levere i tide. Og nå er jeg redd både får dødlinjene og flyet. 

Dette kunne jeg skrevet i dagboka, eller ringt noen, ei venninne og sagt. Og spart på kreftene til å si noe politisk og viktig. Men den gang ei. 

Blogging: nå også som terapi.

Og musikken Lindkvist, gammal the cure, depressivt som bare det, ikke rart du lider. 

*Sukk.*

Men i morgen er det nye baksidetekst av Lindkvist i The Class struggle. Så da kommer det noe litt mindre navlebeskuende.


Ingen kommentarer: