Jeg skriver. Det er det jeg gjør. Hver dag. Jeg drar til Litteraturhuset og skriver.
Hit drar også Mannlig blogger. Han har skrevet om meg.
Vanligvis leser jeg ikke Mannlige bloggere. Dette skyldes nok at mannlige bloggere har blogger som skrives av menn, om menn, for menn. Da er det kanskje ikke så rart at jeg finner de kjedelige, uten humor og verbale finnesser, masete og blottet for mangetydige, fantasieggende situasjoner.
Eller så er det bare det at det finnes så mange andre gode blogger at jeg aldri kommer så langt. Men noen unntak gjør man jo. For eksempel er Hjorthefar blitt utropt til en slags åndelig haremsleder over feministbloggene, så her må man jo lese av og til. (Av og til for han blogger så mye at det vanskelig å få med seg alt, sier nå jeg, som har så mye annet viktig å gjøre.)
Over til Mannlig blogger. Han har postet dette bilde av meg på tirsdag i Dagbokbloggingen sin som pågår denne uka.
Han skriver om meg at:
"
Tilbake på Litteraturhuset møter jeg feministbloggeren Lindkvist. Hun virker alt for trivelig. Jeg sitter ikke i konstant angst for genitialene mine lenger. Arbeidsdagen har blitt betydelig kjedeligere."
Dagen før har han referert til min grønne rygg, med lenke til Mihoes post om hun skal kastrere en mannlig blogger.
Da skrev han:
Litteraturhusets toppetasje. De andre her skaper litteratur, jeg programmerer java.
Damen i grønt har utgitt bok og har vært i toppen av Tordenbloggen. Hun tilhører den feministiske bloggegenerasjonen som preget bloggsfæren for et par år siden. Slik at jeg ikke kan være trygg på at hun ikke klipper av meg ballene med en rusten hekksaks.
Og torsdag noterer han at jeg har rød genser og viser en rørende omsorg for mine fargevalg.
Da skriver han:
Det tradisjonelle bildet med Lindkvist i bakgrunnen. Hun satser rødt i dag. Det var grønt på mandag, grått på tirsdag. Publikum leter etter et mønster, et innfløkt system i påkledningen som kan kaste lys over de dypereliggende strømningene i hennes litteratur.
Kommer det bilde av meg i bakgrunnen i dag også kan jeg allerede nå røpe at jeg har turkis genser i dag. Og alle vet jo hva det betyr.
Bildet av hverdags-ellisiv, stjal jeg fra bloggen til Esquil og la inn her.
Innlegg
2 kommentarer:
Eg føler at pulverkaffien min blei veldig oversett her, med tanke på kor detaljert denne dagbokblogginga arta seg.
Til gjengjeld var det fint å sjå at lite har endra seg på litteraturhuset. Du kler framleis raudt og grønt, og ingen tør snakke med suksessforfattarane.
He-he. Ja nettopp. Jeg burde selvsagt legge til at Esquil sjenerøst har tilbudt meg å ta av kaffen merka "Kristine Tofte" og at jeg har gjort det noen ganger etter at min egen ble tom. Forøvrig er jeg så hjemmevant at jeg har tatt med både espressokanne og melkesteamer og rett som det er skeier ut med skikkelig kaffe. Ach. Nå savner jeg litteraturhuset. Men i morra: I´ll be back!
Legg inn en kommentar