Jeg er en mann. Alt jeg skriver er sant.

fredag, november 30, 2007

Velkommen til slippematiné for Fett 4/07!


Lørdag 1.desember kl. 14.30-16.30 Sound of Mu, Markveien 58, Oslo


Kl. 15.00: Kjønns- og medieforsker Wencke Mühleisen presenterer boka "Meningen med sex. Noen kunstneriske, populærkulturelle og vitenskapelige undersøkelser".

Om Fett 4/07: I årets siste utgave av Fett ser vi både fryden og faenskapen i øyene og diskuterer seksualiseringen av det offentlige rom. Dessuten setter vi englevinger på Stieg Larsson, slår et slag for menn mot vold, mimrer med 25-årsjubilanten RadiOrakel, haiker med fanzine-Ane, nyleser både Vita Andersen og Ida Blom, fabler om drømmeroller med gutta på Teaterhøyskolen, klapper katten til Michael Kimmel, ledes i bønn av Amina Wadud, og etterlyser et kjønnsperspektiv i asylsaker.
Velkommen!


Den gode far

Det har nok hendt at jeg har sagt at det er lettere å være far enn mor. Og at hvis jeg kunne bli far ville jeg hatt barn. Dette er satt på spissen, og mange fedre (og andre) vil helt sikkert protestere. Nå tenker jeg ikke på fødselen som kvinner går gjennom, og som jeg har hørt skal være så smertefull. Det jeg tenker på er forventningene i kjønnsrollene vi alle er fanget av. En kvinne som får barn er allerede der en tradisjonell kvinne som velger den mest tradisjonelle av alle roller: Mors-rollen. En kvinne som triller, passer, ammer og steller sitt barn er tradisjonell og stereotyp. Kanskje snill og flink også, men det tar man for gitt. Det er jo hennes barn. En mann som triller, passer og steller sitt barn er derimot utradisjonell og ikke-stereotyp. Allerede her vinner mannen. Mannen som tar seg av sitt eget barn, er en moderne mann, en attraktiv mann og snill og flink. Selv om det er hans eget barn. Det er så kort tid siden det var uvanlig at menn tok seg noe særlig av barn, at selv om dagens kvinner forventer det, blir det likevel gitt mer status av omgivelsene, samtidig som det bryter det eldgamle mønsteret de fleste, vil jeg tro, ønsker å bryte. Det er jo heller ikke slik at kvinner som ikke klarer å ta seg av sine egne barn får høre at hun er flink til å bryte med kjønnsstereotypene. Nei, så enkelt er det ikke.

Vi har ofte i diskusjoner om likestilling fått høre at ”kvinner ikke må bli som menn” – dette kan gjelde slike ting som å røyke, drikke eller være utro, hvor menn tidligere har stått for størstedelen av statistikken. Nå har kvinner nådd menn igjen på disse områdene, og mange skylder på ”likestillingen”. Men å fastholde at kvinner skal være ”bedre” enn menn på disse og andre områder holder fast ved at kvinnen skal være god, en trang kjønnsrolle å være i. Hvis kvinner skal være ”bedre” enn menn eller ”renere” dyrker vi forskjeller som er konstruerte. Å røyke er ikke bra, det er de fleste enige om, men når kvinner får samme rettigheter og muligheter som menn så velger vi faktisk ganske likt. Fordi vi er like. For selv om dette er en negativ statistikk kan man jo si at tidligere statistikk var kunstig fordi kvinner og menn hadde ulik tilgang på ”godene”, og ulike forventninger knyttet til kjønnet sitt. Å dyrke forskjeller, eller kvinnen som god, er en forskjellsfeminisme som kan gå over i en utopisk feminisme. Derfor er det ikke så farlig for gutta at jentene er i flertall på Universitetene. For det første er ikke gutta blitt merkbart færre, det er kvinnene som er blitt flere. Og for det andre sitter det jo fortsatt menn på toppen, der hvor makta er. Selv om noen av dem henter barn i barnehagen.

(Baksida av Klassekampen onsdag 28. november)

mandag, november 26, 2007

Anmeldelse av "Du tror det er slik, men egentlig er det slik"

I Adresseavisa.

Frida Holsten Gullestad skriver:

"Ellisiv Lindkvists monolog plasserer seg i et Norge anno 2007, et land hvor vi har alt, men likevel ikke opplever fullkommen lykke. Teksten begynner med et «La oss si at...». Deretter følger karakteristiske oppramsinger som bringer oss fra A4-livets klisjeer til selvmordets rand. Alltid skarpt, humoristisk og alvorlig - i ett."

"Presist og energisk spill geleider oss gjennom en personlig, vond, morsom og nærmest kåserende tekst. Her er både skjelvende nærhet og intelligent distanse [...] Teksten preges av selvironi, rått og energisk språk og evne og vilje til å si noe om kvinner i dag. Ikke bare dem som passer inn, som er 100 prosent normale og hører hjemme blant overskuddsmenneskene, men også dem som ikke passer inn i malen."

"Stykket som fikk avslutte Propellen for i år viste at festivalen lever godt på utsiden av institusjonsteaterets vegger. Fremvisningen mandag kveld viste resultatet av en på alle måter god match mellom dramatiker Ellisiv Lindkvist og de tre unge skuespillerne fra HiNT."



Og så er det intervju med dramatikeren Lindkvist på hjemmesidene til Dramatikerforbundet.

søndag, november 25, 2007

Slepp-Fest i Tromsø

Foto : Jostein Larsen Østring
SLAPP BØKER: Jens K. Styve (til venstre), Endre Lund Eriksen, Morten Wintervold og Ellisiv Lindkvist hadde alle bokslipp på Verdensteateret lørdag.

Hentet fra Bladet Tromsø

Bloggen Ordfront evaluerer festen til terningkast syv!

Norge Rundt

I hvert fall Oslo, Drammen, Stavanger, Trondheim, Verdal, Fosen, Tromsø og Finnsnes har Lindkvist lest i høst.


Trønder-avisa om propellen-festivalen.


UNIKT: De lovpriser samarbeidet mellom teaterstudenter og dramatikere. Fra venstre Ørjan Hattrem, Sandra Mladenovitch, Tale Næss, Ellisiv Lindkvist og Jesper Halle.

torsdag, november 22, 2007

Lanseringsfest i Tromsø

Boka ”Alt jeg skriver er sant” kom 20. august og lever sitt eget liv. Den har fått anmeldelser, lesere og er månedens langlesning i siste nummer av Det Nye. Den er utsolgt fra forlaget og kommer nå i andre opplag. Og noen av tekstene ble satt opp som monologer av den franske regissøren Jean-Marie Lejude med premiere i Verdal fredag 16. november, flott spilt av tre sisteårs studenter ved HINT. Salen ga forestillingen stående applaus. Så: selv om boka har vært ute ei stund er det nå en ny feiring:

Sleppefest for fire bøker på ein gong!Endre Lund Eriksen: Pitbull-Terje blir ond (Barne-/ungdomsbok) Morten Wintervold: Nytt kull på voksenopplæringa (Dikt) Ellisiv Lindkvist: Alt jeg skriver er sant (Roman/kortprosa) Jens K Styve: Eg, Ove Kvamme (Roman)

Lørdag 24. november og festen starter klokka 18:00 på Verdensteatret i Tromsø.

Det blir velkomstdrink, progrock og opplesninger.Håper du kommer og feirer sammen med oss! Hjertelig velkommen.

Going North

Først lese på biblioteket sammen med Mikkel Bugge.

Så er det Nordnorsk Bokdag.

Og så skjer dette.

onsdag, november 21, 2007

Gode Navn

Jeg var redd Fjordfitte var blitt borte for godt - men hvis det er slik at Runar Døvings famøse innlegg i Morgenbladet "I Norge er det kvinnen som bestemmer om hun vil ha barn, og hvem hun vil ha barn med" kan ha fått henne til å begynne å blogge igjen. Vel, så er det kanskje godt for noe. Men jeg savner kommentarfeltet ditt, Fjordfitte. Først Lotten og så Fjordfitte. Hva blir det neste?

Oh no, I'm turning into Sutregutt

Det har seg slik at Kuksurposten med sin prisbelønte Mannlige Redaktør er så opptatt av å skape debatt. At jeg lot meg rive med. Jeg tok av min dyrebare og i utgangspunkte allerede opptatte tid og prioriterte å svare på dette tøvet. Ajajaj så dum kan man være. Jeg brukte tid og krefter og ressurser bare for at Tante Kuksur med Mannlig Redaktør skulle kunne få lov til å refusere meg. Da kjente jeg meg veldig trist og veldig lei meg. De ville ikke ha meg på trykk. Det mest sjokkerende var at de sa de fikk over 100 innlegg om dagen (tatt i betraktning hva som faktisk kommer på trykk…) og at de derfor ikke hadde plass til alt. Jeg fikk en ikke særlig hyggelig masseprodusert mail det ikke gikk an å svare på. Og jeg merket hvordan sutregutten i meg vokste opp og ut og fram: vil dere virkelig ikke trykke meg? Etter det våset der? Skal dere ikke trykke mitt svarinnlegg? Im deeply shocked. Vet dere ikke hvem jeg er? Har dere ikke sett meg i avisa? Voff-voff. Godt man ha blogg. Ellers kunne jeg finne på å skrive en lang bok om hvordan Mannlige Redaktører konsekvent refuserer kvinner med rosa blogger. På vegne av vanvittig mange.

Tordenbloggen

Det overraskende er ikke at Tordenbloggen går igjen. Det overraskende er kanskje at Lindkvist logg er med. Vel vitende om at Lindkvist logg for tiden ligner mer på Lindkvist-nytt. Dvs nøytral og objektiv informasjon om hva Lindkvist bedriver i offentligheten.

Men selv uten at verken Mamma eller Mann ble manipulert til å stemme, gikk Lindkvist videre - kanskje med et nødskrik. Det er mulig å følge med på Tordenbloggen her. I dag har den hviledag.

Forresten er det mer enn Lindkvist-nytt her. Jeg har jo en spalte å passe. Så jeg poster jo sånt som dette. Og dette.

søndag, november 18, 2007

Hjelp, det er tordenblogg

Ajajaj. Hvem skulle trodd det?

Men stem i vei, og gjerne på meg.

Her.

torsdag, november 15, 2007

Propellteater i Trondheim

I helga er det i Trondheim det skjer.

Premiere på Du tror det er slik, men egentlig er det slik av Ellisiv Lindkvist,
regi: Jean-Marie Lejude. Fredag 16. november kl 20.00 på Tindved Teater, Verdal.

Vises også i Trondheim, i lille salen i Olavshallen mandag 19. nov kl 20.30.

Og så blir det fest på Avantgarden lørdagskvelden. Og der skal jammen Lindkvist lese igjen.
Det samme som hun leste på Kulturrådets konferanse i mai antageligvis.

Men på søndagskvelden slår hun til med noe som begynner å ligne på en hit.


Detaljert program her.

tirsdag, november 13, 2007

Lindkvist leser

Mono i morgen, kl 19.00, altså onsdag 14. november.
Sammen med en rekke andre debutanter.
Gratis inngang.
Arr. Norsk Forfattersentrum

Hjertelig velkommen.

mandag, november 12, 2007

"Hvem vil du helst ligge med?"

Det er tittelen på Helle Vaaglands anmeldelse av Pen søker trygg av mye omtalte Preben Z. Møller og Könskrig. Hur vi delas opp och hur vi hör i hop som er en ny svensk antologi om feminisme og kjønnsroller (Morgenbladet 2.-8. november).

Helle Vaagland skriver at hun er blant de feministene som har ønsket de siste årenes nye mannsstemmer velkommen inn i likestillingsdebatten. Vel, hvis hun har hadde nevnt for eksempel Jørgen Lorentzen kunne jeg vært med. Men hun nevner sutreguttene i fleng (og jeg har ikke så lyst å nevne dem, men du vet sikkert hvem de er hvis du tenker deg om) og selv om hun sier:

Når menn endelig begynner å diskutere kjønn er det viktig å lytte. Selv om
de skulle vise seg å være provoserende, dumme, sutrete eller egentlig bare litt
furtne fordi de ikke får nok sex.

Vel - her er jeg i grunnen ganske uenig. Hvis noen sier noe klokt er det verdt å lytte. Hvis ikke - vel da er det vel ikke like viktig å lytte? Og hvis det å reprodusere kjønnsstereotypier eller komme med misogynt oppgulp er å diskutere kjønn så har vel egentlig menn til alle tider "diskutert kjønn".

Det jeg ikke forstår med Vaaglands anmeldelse er at hun liksom synes Könskrig er for god - eller er det det hun mener? "Faen, svenskene har klart det igjen" skriver Vaagland. Men så legger hun til at det er så queer-korrekt at de poengterer det hver gang de er heteroseksuelle.
Konklusjonen er visst at Könskrig er så god at hun savner noe dårlig som Pen søker trygg. Om jeg forstår henne rett.

Eller som hun sier i siste avsnitt:
Og etter å ha lest Könskrig får jeg en barnslig trang til å være flåsete: Hvis
disse to bøkene hadde vært menn, ville jeg giftet meg og fått barn med Könskrig,
og hatt uforpliktende sex med Pen søker trygg (med kondom).

Vel - her må jeg bare si at aldri har ekteskap og monogami framstått mer attraktivt.

tirsdag, november 06, 2007

Herrlig provoserende

Jeg vet ikke hvorfor ordet ”provokativ” eller ”provoserende” er blitt slikt et hedersord som skal gi honnør til avsenderen. Han er så herlig provoserende, liksom. Å provosere folk er vel det letteste av alt. Sleng rundt deg med ord som ”neger” og ”hore” og se hvor mange venner du får av det. Herlig provoserende og politisk ukorrekt. Jo da, det finnes også provokativ god kunst. Noen har gått i bresjen og kjempet kamper som i sin tid var provoserende, derfor er det tross alt er bedre å være kvinne, homofil, same, svart, nordlending eller hva man nå måtte være, iallfall i vårt samfunn og i mange sammenhenger. Likevel er det noen som synes fred, fordragelighet, demokrati, likestilling og menneskerettigheter er veldig kjedelig og politisk korrekt. Selv har jeg aldri forstått meningen med provokasjon for provokasjonens skyld.

Da jeg gikk på ungdomsskolen fantes det en rekke barnslige gutter som elsket å diskutere bare for å få jentene provosert og når vi stod der røde i toppen og forsvarte våre synspunkter (For miljøvern, mot rasisme, for likestilling, mot mobbing) i beste fjortis-stil så mente de ikke egentlig det de sa. Målet var bare å få oss sinte. De mente jo ingenting, stakkars. Hadde man sluttet med dette på ungdomsskolen hadde det vært greit, men det gjør man ikke. Det virker som om dette fortsetter på fornedrende vis, og i snart alle kanaler.

Ta de ufordragelige innslagene i TV2s Rikets røst ved Pia Haraldsen. Pia Haraldsen spiller en dum og uvitende journalist. Hun spiller på myter om kvinner som dumme og blonde ved å reprodusere kvinnelige stereotypier. Slik blir det hun gjør ikke subversivt, men reaksjonær konservering av disse stereotypiene. At de konsekvent lurer folk skal liksom være morsomt. At de velger personer som jobber med viktige politiske saker og får dem til å ta tøvet på alvor er å stjele folks verdifulle tid. Så går det også galt til slutt – skjønt ikke for TV2. Den amerikanske bystyrerepresentanten James Oddo sprekker åpenlyst og blir rasende. Oddo som har en viktig politisk jobb, må i ettertid forsvare det faktum at han ble sint fordi det finnes på teip og blir vist på YouTube. Man skulle tro det satte en stopper for disse utålelige innslagene, men neida: TV2 får masse oppmerksomhet. Norsk presse, inkludert Grosvold i beste sendetid på fredagskvelden, er ikke i stand til å stille dem ett eneste kritisk spørsmål. Fordi Pia Haraldsen og TV2 har klart det kunststykke å gjøre en viktig mann i USA sint, dyrkes hun som en helt. Selv bekrefter Haraldsen den rollefiguren hun spiller når hun synes alt dette er ”moro”.

(Baksida av Klassekampen i dag.)

torsdag, november 01, 2007

I anledning Halloween

- Åh, har du også begynt med burka?

- Nei, jeg er spøkelse.

- Åh...

- U-hu, u-hu.