Hver onsdag spiller jeg fotball og noe av det som er befriende med å komme dit er fraværet av sminke, moteklær og iscenesatt kvinnelighet.
(På baksida av Klassekampen i går fredag 24. april.)
Hver onsdag spiller jeg fotball og noe av det som er befriende med å komme dit er fraværet av sminke, moteklær og iscenesatt kvinnelighet.
(På baksida av Klassekampen i går fredag 24. april.)
Gratis Poesitrikk på Verdens bokdag
På Verdens bokdag, torsdag 23. april, inviterer Norsk Forfattersentrum, Ruter og Bokklubben til poetiske opplevelser på trikken.
Stig på Poesitrikken på Stortorvet kl 12.00, eller hopp på underveis frem til kl 13.30. Trikken slynger seg gjennom sentrum, med start på Stortorvet over Homansbyen til Majorstuen og videre til Frogner, Aker brygge og tilbake til Stortorvet. Etter en liten pause kjører poesitrikken en ny runde.
Poesi, musikk og trikketur er gratis.
På Poesitrikken leser seks poeter egne dikt. Torgeir Rebolledo Pedersen leser dessuten også dikt av Triztan Vindtorn.
Ellisiv Lindkvist (også konferansier)
Inger Elisabeth Hansen
Terje Dragseth
Thomas Marco Blatt
Trine Ness
Torgeir Rebolledo Pedersen
Musikk: Rune Nicolaysen
Avgangstider:
Runde 1, Stortorvet kl 12.00
Runde 2, Stortorvet kl 12.50
Veiledende poesitikktider:
Stortorvet kl 12 og 1250
Homansbyen kl 1207 og 1257
Majorstuen kl 1220 og 1310
Frogner plass kl 1223 og 1313
Aker brygge kl 1232 og 1322
Stortorvet (ankomst) kl 1240 og 1330.
Hvem som har tid til å høre poesi på dagtid? Det gjenstår å se da.
”Det er et hardt yrke og rik blir du ikke.”
Det var gjennomgangstonen fra alle forfattere som var gjestelærere i Bø, da jeg gikk på forfatterstudiet der. Det er også
poengterte Ingvar Ambjørnsen da han introduserte debutantene (deriblant Lindkvist) sent på høsten, 2007.
For jeg går ikke til en jobb og treffer kolleger der. Slik de aller fleste (som har en jobb) gjør. Det vil si, til en viss grad fungerer et skrivested som Litteraturhuset og for så vidt Skandinavisk kunstnerforening i Roma på den måten. Imidlertid har man i mange andre yrker noe felles man jobber med, eller mot. Det har vi ikke her på Litteraturhuset. Vi kommer hit med jobben på hver vår bærbare. Vi trenger ikke snakke med hverandre. Vi kommer til ulike tider og går til ulike tider. Vi spiser ofte lunsj til ulike tider. Ingen er avhengige av hverandre. (Bare hvis man har glemt nøkkelkortet.) Tidligere kunne det hende at jeg dro til Litteraturhuset og hjem igjen, uten å snakke med noen. Det hendte til og med at jeg satt alene i lesesalrommet.
Sånn er det sjelden nå for tida. Nå er det mange flere her. Det er skribenter av alle slag: forfattere, dramatikere, oversettere, kritikere, barnebokforfattere, tidsskriftmennesker og sakprosaforfattere. Jeg ser dem, noen kjenner jeg litt, noen kjenner jeg mer, noen hilser jeg på, noen er jeg på hils med og noen vet jeg hvem er.
Det er mange av dem jeg har lyst til å snakke med. Jeg lurer på mange ting.
Hvordan lever de livene sine?
Hva lever de av?
Har du en pengejobb ved siden av? I så fall hvilken?
Man får lite penger for å gi ut en bok. Det er vel heller sjelden drivkraften. Tidligere var mange forfattere lærere. Det virker som det er blitt borte. Mange av de nye forfatterne er mer profesjonelle i den forstand at de jobber med skribent-relaterte, eller på annen måte forfatter-relaterte oppgaver, ved siden av det å skrive bøker. Det finnes også stipender.
Har jeg også lyst til å spørre.
Når skriver du?
Hvordan jobber du ferdig en roman?
Har jeg lyst til å spørre flerboks-forfatteren, hun som har skrevet mer enn en bok. Og som fortsatt skriver. Det er så mye jeg lurer på – jeg skulle hatt et harem av forfattere jeg kunne henvendt meg til og spurt:
vil du lese dette romanmanuset på hundre sider?
Det er forresten ikke bare forfattere jeg er lysten på. Også en del bloggere lurer jeg på hva gjør. På tide med feminist-blogg-øl igjen? Kanskje når Avil kommer til byen? Hun er jo både blogger og forfatter så hun tilfredsstiller i grunnen flere av mine behov.
Tilbake på Litteraturhuset møter jeg feministbloggeren Lindkvist. Hun virker alt for trivelig. Jeg sitter ikke i konstant angst for genitialene mine lenger. Arbeidsdagen har blitt betydelig kjedeligere."
Litteraturhusets toppetasje. De andre her skaper litteratur, jeg programmerer java.
Damen i grønt har utgitt bok og har vært i toppen av Tordenbloggen. Hun tilhører den feministiske bloggegenerasjonen som preget bloggsfæren for et par år siden. Slik at jeg ikke kan være trygg på at hun ikke klipper av meg ballene med en rusten hekksaks.
Det tradisjonelle bildet med Lindkvist i bakgrunnen. Hun satser rødt i dag. Det var grønt på mandag, grått på tirsdag. Publikum leter etter et mønster, et innfløkt system i påkledningen som kan kaste lys over de dypereliggende strømningene i hennes litteratur.
«Eg opplever deg, Lindkvist, som ei systematisk og pedagogisk lærebok i små og store feministiske problemstillingar.»
Nebbhøna
«En venstrepolitisk korrekt tjukkas»
Anonym