Jeg er en mann. Alt jeg skriver er sant.

fredag, desember 21, 2012

Form og innhold


Når man oppdager kunsten og ønsker å lære mer om den, støter man før eller senere på begrepene form og innhold. Det være seg litteratur, musikk, billedkunst eller teater.
Jeg var en som drømte om å bli forfatter. Først var jeg opptatt av innhold. Så ble jeg opptatt av form.

Jeg ble student på Forfatterstudiet i Bø. Vi var unge. Alle var unge. Den eldste bare 30 år. Vi andre i 20-årene. Den yngste 19 år. Vi snakker mye om form og innhold. Men mest snakket vi om form. Dette var 90-tallet. Politikk var ut, feminisme var ut, klasse var ut, vi snakket om formen. Kanskje snakket vi om at man ikke kunne skille form fra innhold.

En forfatter kommer på besøk. Det kommer selvfølgelig mange forfattere på besøk, men jeg husker en som kom, fordi han var den første. På en måte den første utenom de faste, de vi hadde hatt de første ukene. Forfatteren virker like ung og usikker som oss. Har akkurat fått gitt bok nummer to, en roman, og vært ute og feira, dagen før, virket preget av det. Eller sagt på en annen måte: virket fyllesyk. Vi var forresten ofte fyllesyke selv mens vi gikk der. Selv om det var 3-4 personer i klassen som ikke drakk, drakk vi andre for dem også. Hva skulle vi ellers gjøre i Bø? Eller viktigere: hvordan skulle vi ellers bli forfattere? Dette var i 1996. Før forfatterne begynte å løpe, gå langt på ski, spise sunt og skryte av det på facebook.

I 1996 var klimaet et annet. Forfattere kom på besøk i alle slags tilstander. En var fyllesyk, en annen gravid. Vi lærte forskjellige ting. Formen var viktig. Formen var innholdet lærte vi. Vi diskuterte om hvorvidt man skulle oppgi til forlagene at man hadde gått på et forfatterstudium. Mange mente at forlagene ikke likte det, at man ikke måtte skrive at man hadde gått der. Jeg – naiv og nordfra – kunne ikke fatte at det å sette av et år til å lese og skrive skulle bli brukt mot deg hvis du ønsket å bli forfatter. Men hva visste jeg om fordommer langt inne i Forlagsverdenen på den tiden?

Vi snakket om andre ting også. Hvem som var sammen med hvem og hvor mye vi drakk i går. Hvordan er formen? Kunne en spørre da jeg kom på skolen, nok en dag etter en fuktig kveld på Naboen dagen før.

Og jeg svarte: Ingen form uten innhold.

(Baksida av Klassekampen fredag 30. nov 2012)

fredag, november 09, 2012

Det svake ledd

en tragedie av Ellisiv Lindkvist


TEATERSJEFEN
All ny norsk dramatikk er dårlig.

RADIOTEATRET
Vi setter opp masse ny norsk dramatikk.

DRAMATIKEREN
Jeg vil skrive ny norsk dramatikk.

SKUESPILLEREN
Jeg kan bare spille innenfor en psykologisk realistisk tradisjon

RADIOTEATRET
Vi vil ha sterke historier.

PUBLIKUM
Vi går på kino.

KULTURJOURNALISTEN
I Danmark er de kjempelinke.

DRAMATIKEREN
Jeg har skrevet et stykke. En sterk historie.

RADIOTEATRET
Når vi sier vi vil ha ny norsk dramatikk mener vi at det skal ligne på det vi kjenner.

DRAMATURGEN
Jeg har ikke hatt tid til å lese stykket ditt ennå.

RADIOTEATRET
Ibsen, eller krim, liksom.

TEATERSJEFEN
All ny norsk dramatikk er dårlig.

EN IRRITERENDE PUBLIKUMMER
Jon Fosse også?

PUBLIKUM
(applaus)

KULTURJOURNALISTEN
Vi er et lesende folk. Vi gir ut store mengder ny norsk skjønnlitteratur. Selv om vi er et lite folk fra et lite språkområde.

IDEALISTEN
Vi har biblioteket. Og innkjøpsordningen.

TEATERSJEFEN
Jeg har budsjetter å følge.

TEATERVITEREN
Teatrene får statsstøtte.

PUBLIKUM
Vi ser gjerne på krim fra Danmark på TV.

EN ANNEN PUBLIKUMMER
England og USA lager også gode TV-serier.

EN ANNEN
Og filmer!

EN ANNEN IRRITERENDE PUBLIKUMMER
Norsk film er så dårlig.

TEATERSJEFEN
Som ny norsk dramatikk?

EN ANNEN IRRITERENDE PUBLIKUMMER
Alt teater er kjedelig.

EN ANNEN
Jeg vil heller ha druer enn Rossiné.

EN ANNEN
He-he.

DRAMATIKEREN
Jeg tror jeg heller skriver en roman.

PUBLIKUM
(applaus)


Teksten er publisert i fanzina til Propellen som er ute nå med overskriften (u)muligheter i norsk teater. Og jeg tror den kan fås ved å sende e-post til propellfanzine@gmail.com 


tirsdag, november 06, 2012

Har fått mensen


Av og til, ganske ofte, har jeg lyst til å skrive en slik facebookoppdatering. En slags protest mot hva man kan skrive og ikke skrive på facebook. Noe som er beklemmende privat, som ingen egentlig vil vite. I stedet for å alltid skrive disse positive oppsummeringene som de fleste av oss skriver. Enkelte i så stor grad at de nærmer seg parodien. Eller i det minste, er lett å parodiere. Jeg gjør det ikke. Altså skriver på facebook at jeg har fått mensen. I hvert fall har jeg ikke gjort det hittil.

Det er et statement som kan nærme seg en performance. Et slags: gjøre seg selv til en del av et kunstnerisk prosjekt, om man vil se det slik. Men jeg gjetter at de fleste av mine 972 1130 facebookvenner ikke vil se det slik. Og siden jeg har sluttet å være privat på facebook har jeg åpen side og ergo kan hvem som helst utover de 1130 også se det.

Nå er det ikke sikkert det ville gjøre så mye fra eller til om jeg skrev at jeg har fått mensen. Det er mer om man orker å ta det man eventuelt måtte få tilbake av henvendelser. Man bryter en kode og kan få straff for å ha stukket hodet fram og sagt noe man ikke skal si. Det vil helt sikkert være folk som vil trykke liker. Jeg kan tenke meg at i kommentarfeltet vil det komme: ”Håper du har bind”, ”Blør du mye?”, ”Å, stakkars deg.” ”Ja, da er du i hvert fall ikke gravid.” Egentlig sikkert mest hyggelige kommentarer av den typen.

Kommentarer av typen: ”Nå var du privat”, ”Dette vil jeg ikke vite” og ”Hvorfor forteller du oss det?” tror jeg ikke vil komme. Fordi de fleste av mine venner (også fb-venner) skjønner at det er en slags lek med det private og kodene for hva man legger ut på facebook. Likevel skriver jeg ikke at jeg har fått mensen.

Hvorfor ikke? Jeg gjør det som en slags performance, der jeg gjør meg selv til et slags kunstnerisk prosjekt, noe som er litt store ord å bruke om en facebook-oppdatering. Men la oss kjøpe det, la oss si at det er en del av et kunstnerisk prosjekt: i så fall er det krevende. Det krever noe mer av meg. Noe mer enn å kjøpe bind.

Men hvis man gjør det som en spøk. Bare som et eksperiment. Ikke tenker på det som noe performativt og kunstnerisk. Bare for å teste? Se-hva-som-skjer? Ja, det kan fortsatt være slitsomt og risikabelt. Men det kan jo være verdt et forsøk?

Hvem har sagt at facebook ikke skal være slitsomt? Jeg får prøve. 

(Baksida av Klassekampen tirsdag 30. oktober) 

torsdag, oktober 04, 2012

Something old, something new, something borrowed and something blue


Lindkvist anbefaler bøker


Something old
Gammelt må ikke bety antikken, eller middelalderen, eller Shakespeare. Det trenger ikke engang bety Ibsen. Konsentrerer man seg om samtidslitteraturen er 60-tallet gammelt, 70-tallet også. Det merker jeg godt, som er født da. Til og med 80-tallet begynner å bli gammelt. Og jeg går til en av de aller beste bøkene, allerede en klassiker, skrevet av en mester, her i Norden, i Skandinavia: Inger Christensens diktsamling – Alfabet fra 1981. Den kan utmerket leses på dansk, men finnes også på norsk i Liv Lundbergs oversettelse.
Den lager sin egen kosmologi. Den beskriver alt. Den ordner verden. Den er vakker og fantastisk. Åpningen: "aprikostrærne finnes, aprikostrærne finnes."

something new
Finne deg der inne og hente deg ut, diktsamling av Lina Undrum Mariussen, debutanten fra i fjor som fikk den gjeveste debutantprisen. Boka er akkurat kommet i pocket. Dette er dikt du kan lese selv om du tror det er vanskelig å lese dikt.


something borrowed
Våren 2003. Jeg hadde flyttet og lette etter et sted å bo. Tingene mine, inkludert bøkene mine, var pakket ned i esker og stod på et lager. Jeg hadde ikke så mye penger, og jeg hadde heller ikke plass til å kjøpe så mange bøker. Jeg gikk mye på biblioteket, jeg lånte mange bøker. Jeg lånte Den høyeste kasten som den heter på norsk, Den högsta kasten på svensk, som skapte en del furore da den kom, Carina Rydberg var forfatteren som gikk lengre enn mange andre i å utlevere seg selv. Uten at jeg kjente til personene hun skrev om, ble jeg sugd inn i boka. Slukte den. Der jeg bodde midleritidig hos søstera mi – som så boka ligge der og begynte å lese  hun også – så vi begynte å krangle om boka. Nå har jeg et sted å bo, jeg har større plass og er over middels interessert i eie bøker jeg liker godt. Problemet da er at denne boka er utsolgt. Jeg har spurt på Cappelen Damm som  i sin tid oversatte den til norsk. Jeg har spurt i svenske bokhandler og jeg har sjekket på antikvariat.net og lagt inn ønske der, slik at jeg skal få beskjed om den dukker opp. Dersom noen vet om en måte å få tak i den på, for eksempel noen som har den og gjerne vil bli kvitt den, så husk at jeg er veldig interessert i den boka. Jeg anbefaler fortsatt å  lese boka, men da er nok biblioteket et bedre sted å spørre enn bokhandelen.


something blue
Salome av Mara Lee kom på norsk tidligere i år og er en fantastisk bok. Jeg leste den på svensk i 2011. Mara Lee snakket om den på Litteraturhuset på tidligere i år. Hun sa blant annet at den kom som en revolt på Ladies, forrige roman av Mara Lee. Den er annerledes enn Ladies i både tidsutstrekning, persongalleri, dramaturgi og fortellerstemme. Ladies er også en meget god bok og er blitt kalt intelligent chick-lit. Det er ment som en kompliment, men det viser hvordan man ønsker å båssette alt som handler om kvinner og i tillegg er skrevet av kvinner. Romanen handler om overflate, uten å være overfladisk. Den leker dog med det i omslaget, noe som gjør at man tenker chick-lit eller dameroman. Mara Lee er mer blå enn rosa. Mara Lee er mer blå enn rosa. (Og hva er forresten galt med rosa?)

tirsdag, oktober 02, 2012

Multitasking er oppskrytt


En historie fra studietiden min: jeg hadde akkurat fått meg kjæreste. Jeg var forelsket. Jeg ville være sammen med ham hele tiden. Det ble helg og vi hadde ikke avtalt noe. Hvorfor hadde vi ikke avtalt noe? Jeg ringte til studentaviskontoret hvor vi begge jobbet, han var ikke der. Jeg gikk ut på byen, det var en liten by, det var oversiktlig og jeg trodde jeg ville finne ham på et av de vanlige utestedene. Den gang ei. Internett hadde vi knapt hørt om, ingen av oss hadde mobiltelefoner, han hadde heller ikke fasttelefon og han bodde langt unna meg og langt unna sentrum. Jeg kunne jo ikke vite om han var hjemme heller.

Når jeg forteller den historien føler jeg meg gammel. Det høres ut som noe som skjedde for fryktelig lenge siden. Historien er ikke unik – jeg har flere historier om møter som ikke ble noe av fordi vi ikke fikk tak i hverandre. En venninne og jeg som stod og ventet på hver vår kafé på Oslo S. Sånn var livet før mobiltelefonen. Vi gikk glipp av møter.

Nå er alt så mye enklere. Det er fantastisk å kunne sende meldinger, e-poster. Og finner du ikke den du skal treffe, ringer du bare. Jeg forsøker å være åpen mot alt dette nye. Kjøpte meg PC allerede høsten 1993. Mobiltelefon i 1996. Jeg har blogget. Jeg er på underskog, facebook og twitter. Jeg avviser ikke at nye sosiale medier har noe for seg. Jeg har Iphone. Og nå er jeg også på LinkedIn.

Like fullt er det ikke til å komme fra at det er slitsomt å passe på alle disse tingene. Man får mye, men man må også gi, og bruke mye tid. Jeg vil gjerne blogge, jeg vil gjerne lese om ulike ting på underskogen eller facebook eller twitter, men jeg vil heller ikke bruke for mye tid på det.

Det er ikke alt med Iphonen jeg umiddelbart forstår eller får til. Det hender jeg syns det er slitsomt å svare på sms. Det hender jeg ikke orker å ringe noen. Det er et ork å snakke i telefonen. Hvordan man forholder seg til de ulike teknologiske dingsene er svært ulikt. Mange kan ha på musikk og tv samtidig som de fører en samtale, eller later som de gjør det.

Mens sånne som meg er håpløst gammeldagse, og stolt av det. Jeg har ingen tro på multitasking, forskning viser da også at det fører til stress. Jeg tror på fordypning. Jeg har det stille rundt meg når jeg skriver. Og selv om jeg svinger innom twitter og sier noe på 140 tegn, så er jobben min det langsomme språket. Det språket som skal bli stående.

Ikke som dette som leses av deg i dag og ligger i søpla i morgen.

(Baksida av Klassekampen, lørdag 29. september 2012)

onsdag, august 29, 2012

Alt handler ikke om deg


28.08.2012

Oh, the joys of being a woman playwright – som Guerrilla Girls on Tour bemerker i teaterstykket Feminists are funny. Før de slår fast med all statistikks tydelighet at well, its not that funny.


- Et feministisk hallelujarop fra Stockholm og Women Playwrights International Conference (WPIC)
Av Ellisiv Lindkvist
Alt handler ikke om deg. Alt handler ikke om oss. Alt handler ikke om meg. Alt handler om alt og alle. Og veldig mye handler om krig. Og voldtekt. Krig og voldtekt. Det er det alle lesningene jeg ser og hører første dagen handler om. Det er her de skulle vært. Alle de norske teatersjefene og dramaturgene som sier at norsk dramatikk er så selvopptatt. At de er så lei av et par i en sofa. Her finnes stykkene de vil ha. Om krigen. Og krigen. Og krigen. Det er bare det, at det er ikke vår krig. Kanskje vil de ikke ha den om krigen likevel?
Tale Næss PeTe.jpgAlt handler ikke om deg. Verden er stor og det finnes kvinnelige dramatikere over hele verden. Ja, jeg vet det ikke virker sånn. Det er ikke alltid det virker som det finnes mannlige samtidsdramatikere engang, så at det også skulle finnes kvinnelige dramatikere virker litt fjernt.
Bildet: Tale Næss og Trond Peter Stamsø Munch fra Dismanteling the face of Cairo.
Men de finnes og de har gått rundt i Stockholm siste uka og det er nærmere hundre lesninger av hundre forskjellige teaterstykker fra kvinner fra forskjellige land. Vi er i det minste interessert i hverandre – om ingen andre er interessert i oss.
Oh, the joys of being a woman playwright – som Guerrilla Girls on Tour bemerker i teaterstykket Feminists are funny. Før de slår fast med all statistikks tydelighet at well, its not that funny. (81 % av av alle produserte skuespill i USA i 1998-99 var skrevet av hvite menn.) Det er også debatt eller samtale om det å være kvinnelig dramatiker, eller Female representation on stage. Den svenske dramatikeren Sofia Freden sier at som kvinne i (svensk) teater er dramatiker-posisjonen en av de beste å ha. Så har hun også fått det litt tveeggete komplimentet: ”Du skriver ikke som en kvinne, deg kan vi sette opp”. I Australia og England er den kvinnelige dramatikerprosenten henholdsvis 16 og 17 %.
Alt handler ikke om deg. Om ditt liv, om din lille hverdag, din lille tidsklemme og at du har det så vondt når du er her, fordi du savner dattera di. Det gjør også hun fra Fillipinene – bare at hun har fire. Og hun fra Indonesia. Enda så ung hun ser ut. Alt handler ikke om meg. Jeg er så norsk. Og privilegert at jeg ikke trenger å være her. Jeg er så privilegert at jeg nesten er som en mann. I hvert fall hvit, skandinavisk og rik. Jeg har hatt stemmerett i nesten hundre år. Jeg har ikke opplevd krigen. Jeg har en bærbar snerten mac og Iphone.
Alt handler ikke om deg. Men når det handler om meg. Iallfall noe som ligner nok på meg til at jeg ler; så er det befriende. Etter tunge dager med krig og voldtekt er det befriende med en ung nederlandsk kvinne som har morsomme og treffende replikker om sjekking.
Alt handler om meg. Det er ikke bare lesninger. Det er ikke bare møter i trappen og kaffepauser, felles lunsj og dinner on your own. Det er også en flott åpningsseremoni på Rådhuset. Samme sted som nobelbanketten finner sted. Denne kvelden blir de inntatt av en gjeng feministiske og lesbiske kvinnelige dramatikere, hører jeg en hviske til en annen. Men, maten er fantastisk.
Teigen velkomst.jpg
Og presidenten for det hele er ingen ringere enn vår egen Lene Therese Teigen. (bildet)
Så vi spiser oss gode og mette og får vin i glasset denne første kvelden. Senere er det flere workshoper og ferdig produserte forestillinger. Norske Tale Næss med forestillingen Vilde. Norske Geddy Anniksdal med My life as a man. Det er Lana Nasser fra Jordan Etel Adnan Award vinner fra 2011 med forestillingen In the lost and found:  The red Suictcase. Og det er en kanadisk forestilling av Ann Lambert Two short women som er noe så sjelden som en komedie med to middelaldrende kvinner i hovedrollene.
Det er selvfølgelig få norske teatersjefer. Jeg hadde nær sagt skrevet ingen, men der er Janne Langaas  (teatersjef på Teater Innlandet) hun holder workshop om å skrive for barn. Og Lene Therse Teigen presenterer DESK-prosjektet (Dette skrev kvinner)
Det er sol alle dagene. Det er tre år til neste gang i Sør-Afrika. Alt handler ikke om deg. Men hvis du vil lære noe om de andre. Om resten av verden. Om det som ikke er deg. Så kan du jo reise dit. Det skal jeg.
 (Denne teksten er skrevet til Dramatikerforbundets nettsider dramatiker.no og ble publisert der i går 28. 8. 2012.)

mandag, august 27, 2012

Voksenpoeng


Det er mange fordeler med å bli voksen. Man kan legge seg når man vil. Man velger selv om man vil spise grønnsaker. Man kan spise lørdagsgodt hele uka. Man betaler regninger. Og det rare er at man vil som regel legge seg tidlig. Man spiser grønnsaker med glede. Man avstår helt frivillig fra sjokolade. Man betaler regninger.

Jeg er en voksen person med ansvar for barn. Feriedrømmen er ikke å gå rundt i en storby med blikk for kulturelle severdigheter. Ei heller å finne den kuleste baren og feste hele natta. Feriedrømmen er en stille og rolig hytte uten internett i tre uker. Dermed fyller vi bilen til bristepunktet og ferierer der. Vi har god plass og tar i mot besøk. En hel familie kommer og med seg har de en gave: spillet Voksenpoeng. Og det er jo morsomt. For voksne.

Så når ungene har lagt seg og vi sitter der og er voksne sammen, mens vi dannet nipper til et glass vin, slik bare voksne kan, er det bare å brette opp armene og kjøre spill. Voksenpoeng. Spillet har en rekke spørsmål, og ut fra svarene skal man komme fram til hvor gammel man egentlig er. I ånden eller noe sånt. Og hvem som vinner er litt uklart, men den som havner nærmest sin biologiske alder er vel på et vis vinneren. Med mindre man ønsker å være eldre enn man er, noe de fleste av oss sluttet med rundt 23-års alderen. På den andre sida er det alltid bra å bli voksen. Vi vil jo ha voksenpoeng. Hadde jeg endt opp som 19-åring i dette spillet hadde jeg blitt så flau at jeg ikke hadde skrevet noen spalte om det etterpå.

Spørsmålene kommer: Gir du flere julegaver enn du får? Parer du sokkene etter å ha vasket dem? Står du opp før klokka ni i helgene? Pakker du opp kofferten innen 24 timer etter at du har vært ute og reist? Tar du vare på gamle t-skjorter for å bruke dem som kluter? Svarene mine er i så stor grad ja at jeg overhodet ikke havner på min egentlige alder – som, det må jeg få presisere, fortsatt er i 30-årene et sted. Neida i stedet blir jeg over 50. Det hjelper ikke at vi spiller det på nytt dagen etter. Jeg slår alle sammen ned i støvlene og blir eldst. Flest voksenpoeng. Ja, jeg storhandler en gang i uka? Ja, jeg vil heller ha behagelige enn trendy klær. Og ja, jeg eier en lyseslukker. Men jeg er fortsatt faktisk i 30-årene. Jeg er ikke over 50, jeg har bare blitt opplært til å ikke sløse, til å ta vare på det som kan brukes. Og dessuten er det godt med fløte i kaffen.

 (Baksida av Klassekampen lørdag 25. august 2012)

tirsdag, august 14, 2012

Fra hele vide verden

...kommer kvinnelige dramatikere for å samles i Stockholm. Det er klart for den 9. internasjonale konferansen for kvinnelige dramatikere. For undertegnedes del den første.

Gleder meg til å se teater, høre lesninger, delta på workshops, treffe nye kolleger og være i Stockholm.







mandag, august 13, 2012

Monologer i bokform


Alltid moro å bli valgt ut etter anonym juryering:

MONOLOGKONKURRANSE
VINNERNE AV MONOLOGKONKURRANSEN
Norsk Skuespillersenter og Transit forlag følger opp tidligere suksesser, og gir ut ny monologbok i forbindelse med jubileet for kvinners stemmerett i 2013. Boken skal feire 100-årsjubileet for kvinners stemmerett i 2013, men også sette fokus på skjevheter i dagens teaternorge, der det fremdeles er flere roller for menn enn for kvinner. Monologene i boken er valgt ut på bakgrunn av en monologkonkurranse. Juryen har jobbet på spreng i hele sommer, og vurdert de over 200 bidragene (!) vi fikk inn. Her er vinnerne som alle får sin monolog trykket i boken:
Trond Arntzen
Fredrik Brattberg
Ingir Ane Nango Bål
Ingrid Jørgensen Dragland
Eirik Fauske
Gunnar Hagen
Malmfrid Hallum
Liv Heløe
Agate Øksendal Kaupang
Janne Langaas
Ellisiv Lindkvist
Christina V. Mauer
Ingrid Weme Nilsen
Hanne Ramsdal
Erlend Sandem
Sara Li Stensrud
Jørgen Strickert
Merete Nagell Strandos
Vi gratulerer!
Vinnertekstene benyttes i Monologkurset ledet av Ragnhild Lund høsten 2012, og enkelte av monologene derfra vil vises på boklanseringen. Boken slippes på nyåret 2013. Dato kommer.
Ved siden av monologene vil boken presentere tekstenes opphavskvinner og -menn. Boken vil være tilgjengelig hos alle norske bokhandlere. Alle utvalgte bidrag vil honoreres, og bidragsyterne får et eksemplar av boken. Bidragene ble behandlet anonymt av redaksjonen.
Jury: Anna Bache Wiig, Silje Vigerust Vinjar, Øystein Ulsberg Brager (red.)


Lindkvist fikk også med en monolog i denne boka.

Monologsamlingene Ådissjen og MonolUNG kan kjøpes via Transit Forlag.
Les mer om disse bøkene her.



fredag, juni 22, 2012

Hei, middelklassen


Foreldrene mine arbeidet. De var arbeidere. De var de første i sine familier som fikk høyere utdannelse. Mamma fikk stipend fra kommunen til å ta realskolen fordi hun var så flink. Pappa gikk på ski til skolen. Det fantes ingen vei, han måtte bo på internat. Mamma ble evakuert under krigen. Barndomshjemmet hennes ble brent og de dro med båt fra Finnmark til Helgeland. Den tyske kokken kastet kniv etter ungene som prøvde å ta litt ekstra mat. De var sultne.

Disse historiene høres fjerne ut. Er dette mine foreldre? Ikke besteforeldre? Oldeforeldre? Utviklingen har gått  fort. Mamma og Pappa fikk, etter realskolen, dra til Tromsø og ta lærerskolen. Det var der de møttes. De giftet seg, fikk tre barn og arbeidet som lærere hele livet. På grunnskolenivå. De var arbeidere. Men det regnes ikke som et arbeideryrke, det regnes som et middelklasseyrke.

Mamma ville at jeg skulle bli lege. Det skjønner jeg godt at hun ville. Men den privilegerte jenta ville ikke bli lege. Jeg hadde ikke opplevd krigen og ville realisere meg selv. Jeg ville bli kunstner. Det fantes ingen bakdører å gå for meg. Jeg måtte selv reise de 2000 kilometerne til hovedstaden og finne ut av ting. Det fantes ingen med kunstneryrke eller som var en del av den kulturelle middelklassen som jeg visste om. Jeg er selv ansvarlig for at jeg nå bor her, behersker kodene, kan spise sushi og drikke kaffe latte. Jeg opplever ting foreldrene mine bare kunne drømme om. Jeg har fått utgi bøker, satt opp teaterstykker og spist lunsj på Teaterkafeen. Jeg klager over at jeg det tar lang tid å hente og levere i barnehagen, mens faren min gikk på ski til skolen fordi det ikke fantes vei.

Jeg har klart det. Jeg har reist bort, klatret opp og kommet meg vekk. Jeg er en del den kulturelle middelklassen selv med en lav forfatterårslønn. Jeg har fast spalte i avis og når jeg går på fest der får jeg østers og champagne. Det er vi som er den kulturelle middelklassen. Det er vi som leser filosofi, teori og kjøper mer enn 20 bøker i året. Vi som går på teater og opera. Vi som … ja, dere vet jo best selv hva dere gjør, dere som leser dette. 

(Baksidetekst i Klassekampen i dag 22. juni 2012)

onsdag, mai 23, 2012

Hverdag. Småbarnsliv


Noen gråter. Jeg våkner. Noen skriker. Jeg står opp. Noen trenger meg. Jeg løfter henne opp. Hun er blid. Hun slutter å gråte. Hun er fornøyd nå. Hun blir løftet opp. Hun løfter meg opp. Opphever trøttheten jeg kjenner, nesten konstant, som om jeg har glemt hva det vil si å være uthvilt. Som om jeg aldri har vært det, aldri skal bli det. Jeg koker grøt, jeg lager kaffe, jeg småpludrer. Jeg bruker den stemmen voksne har når de snakker med babyer. Jeg tenker på hva vi skal ha til middag i dag, hva jeg må huske å handle. Jeg driver en bedrift. Det som begynte så uskyldig med tiltrekning er blitt denne bedriften. Men inntekter og utgifter. Spenning er blitt hverdag. Kjærlighet, trivialitet, de ligger tett inntil hverandre. Det store og det lille. De store ordene og de små. Vi kan snakke om alt. Vi må snakke om alt. Bleieskift. Tilbudspriser. Frysevarer. Har du tatt ut brød til i morgen? Hvis jeg leverer, kan du hente henne? Hvem skal handle? Små lykkeglimt inni trøttheten, hverdagene tar ikke slutt, en liten jente som begeistret roper og peker.

Pappa, min Pappa, var suveren. Han husket alltid innholdet i fryser og kjøleskap. Han avsluttet kvelden med å spørre hvilket syltetøy vi ønsket oss til frokost dagen etter. Vi kunne velge mellom selvplukket og hjemmelagd blåbær, tyttebær eller multer. Noen ganger hadde vi bringebær. Jordbær og rips var mer sjelden, de var favorittene mine. Mamma og Pappa styrte familiebedriften med stø hånd. De kjøpte fisk fra fiskeren og hele slakt som ble fordelt i små pakker og lagt i fryseren. Mamma bakte brød, fryste ned og Pappa husket alltid på å ta ut kvelden før. Mamma og Pappa gjorde disse hverdagstingene for barna sine, år etter år. De lengtet ikke etter noe annet. De vekket oss, lagde frokost, smurte matpakker, lærte oss å smøre matpakker selv. Uten å skifte jobb. Uten å flytte til et annet hus, et annet sted. Uten å skille seg. De ble i det samme huset, på det samme stedet, med den samme jobben, den samme ektefellen. De samme barna. Nå er de barna blitt voksne. Nå er det jeg som er Mamma og må huske på å handle inn melk, brød, kaffe, leverpostei, laks, linser, brokkoli. For brokkolien, linsene og laksen kan forvandles. De kan bli den gode og sunne middagen, den vi spiser sammen og samler krefter fra. En liten jente tar en bit av laksen og sier mmmmmm. Hun sier: Mamma. Det er meg hun peker på. 

(Baksida av Klassekampen tirsdag 22. mai 2012)

Legger den ut siden jeg legger ut alle baksidetekster her på bloggen. Denne gangen hadde jeg juksa litt på førehånd. Jeg skrev teksten spesielt for tidsskriftet Riss og deres nummer med tema trivialiteter som nettopp kom (01-2012).  Denne teksten er dermed mer gjennomarbeidet enn en vanlig Klassekampen-tekst ofte er. Kanskje er det grunnen til at jeg har fått usedvanlig mange fine tilbakemeldinger? Takk for det.

torsdag, april 19, 2012

Skyld og skam


Jeg skammer meg. Jeg skammer meg og føler skyld av mange ulike grunner. En av dem er at jeg ikke er direkte rammet. At livet mitt er fylt av andre ting. At jeg har gått videre så lett. Norge er rammet av det verste angrepet, siden andre verdenskrig. Ting er tilbake i gjenge. Kristopher Schau er spurt av Morgenbladet om å rapportere fra rettssaken. Han skriver i avisa om den dårlige samvittigheten han føler. Jeg kan bare føye meg inn i rekken. Skal jeg skrive om noe annet nå når rettsaken er begynt ogdet er rundt oss igjen?Men skal jeg skrive om det da? Jeg som riktignok var i Oslo, men som befant meg trygt på Tøyen og trente mens Derrick gikk på skjermen. Så kommer meldingen om en ekstra nyhetssending fordi en bombe har eksplodert i Oslo sentrum. Uvirkelig og fjernt. Likevel ikke langt unna.
Hvilken rett har jeg til å gjøre krav på tragedien,  når jeg ikke ble direkte rammet? Bare rammet som en borger av staten Norge, og byen Oslo. Rammet som tenåringsmor, men til tenåringer som befant seg i trygghet hjemme hos oss. Rammet som en tidligere aktiv i ungdomspolitikken. Indirekte rammet.
Det føles selvopptatt eller lite empatisk å skrive om noe annet. Slik teksten jeg hadde levert til denne spalten 21. juli, som da kom på trykk lørdag 23. juli. Den handlet om kropp. 23. juli var jeg ikke særlig opptatt av kropp. Jeg skulle gjerne sett at den petiten ikke stod på trykk akkurat da. Men også det var en bagatell. Det var mye forhåndsprodusert stoff i helgeavisene som brått virket malplassert.
Det kjennes lite empatisk å ikke si, mene eller skrive noe om denne store tragedien. Men det virker også lite empatisk å skrive om tragedien når man ikke er direkte rammet. Hvilket krav har vi til å si noe, mene noe, om dette? Hvor viktig er våre følelser eller meninger om dette? Det er ikke vår sorg. Det er vår sorg også. Men ikke i like sterk grad.
Så jeg ender opp med å skrive dette. Hva annet kan jeg gjøre? Selv om jeg også er mettet av alle ordene som prøver å si noe, som leter, som vakler, som er ambivalent og usikker. Slik også jeg er vaklende, ambivalent, usikker. Fylt av skyld og skam.
Vel vitende om at det finnes mange mennesker som er direkte rammet. Som må gjennomleve deres livs verste mareritt på nytt. Og som ikke bryr seg om våre små dilemmaer som å skrive denne teksten. De finnes ikke langt unna oss andre i samme land, samme by, samme virkelighet som oss.


(På baksida av Klassekampen i dag tors 19. april 2012)

mandag, mars 19, 2012

Vil du gifte deg med meg?*


Det er et stort og viktig spørsmål i mange menneskers liv. Likevel noe de fleste mener hører privatsfæren til. Særlig inntil ekteskapsinngåelsen er et faktum. Da er det en offentlig sak. De fleste besvarer lydig spørsmålet om de er gift, i hvert fall så lenge svaret er ja. Og i år, for ti dager siden, hadde vi denne dagen, denne ene dagen, som kommer bare én gang hvert fjerde år. Den dagen kvinner visstnok har lov til å fri. Alle de andre dagene, i alle de andre årene, det vil si hver dag, året rundt, har menn lov til å fri.
 Dette er gammeldags. Men ordningen sitter i. Det er ikke mange kvinner som har lyst til å fri. I alle fall ikke på en annen dag enn dagen i dag. De tar utdannelse, de jobber, de deler utgifter og oppgaver. Men snakker man om bryllup, ønsker de fleste å bli fridd til. Også de likestilte moderne kvinnene. Det handler om noe annet, noe som ikke har med politikk å gjøre. Det handler om kjærlighet. Drømmen om å bli tatt med storm, drømmen om at Han, Drømmemannen, går ned på kne for Deg. Mange av de høyt utdanna likestilte kvinnene som ønsker å bli fridd til, blir også fridd til. Da sier de ja. Mange ifører seg hvit kjole, gifter seg i kirka, og lar sin egen far føre seg fram til mannen de har sagt ja til. Som om de fortsatt er farens eiendom og skal gis videre til mannen de elsker. Som om de egentlige er kristne mennesker siden de velger det religiøse som scenografi for sin feiring. Noen av disse høyt utdanna moderne kvinnene velger å gjøre en ytterligere forandring etter giftemålet. De tar mannens etternavn, etter sitt eget. Ofte får barna navnet til faren, selv når mor har insistert på å beholde sitt eget navn virker det som om barna likevel skal ha farens navn. Det som forbauser og overrasker meg er å oppdage hvor viktig bryllupsritualet er. At man er villig til å gjøre disse eldgamle ritualene uten å ønske å modernisere eller forandre særlig mye. Forskjellen på å være samboer eller gift er en juridisk forskjell. Men den er mye mer enn det. Det ligger en stor symbolsk betydning i det å gifte seg, som ikke synes å ha blitt mindre med årene til tross for økt likestilling. Og til tross for den høye skilsmissestatistikken. Den ultimate kjærlighetserklæring er fortsatt at mannen går ned på kne og frir til deg, kvinnen, så tar du i mot frieriet, ringen, gavene og ikler deg hvit kjole. Du feires, alt du behøver å gjøre er å si ja.

*(Ja, kjære faste lesere, dette har du lest før. Dette er en litt kortere versjon av denne skuddårsdag-teksten. Denne kortere versjonen stod på trykk på baksida av Klassekampen 10. mars 2012 og jeg legger alle tekstene derfra ut her. Ja, det er nærmest for mitt eget arkiv å regne.)

torsdag, mars 15, 2012

Litteraturliste

På utallige oppfordringer fra det dedikerte publikummet i Lier på kvinnedagen, legger jeg ut litteraturlisten over bøker jeg snakket om/nevnte i foredraget jeg holdt på Lier Bibliotek 8. mars om kvinnelige samtidsforfattere og moderne kvinneroller.


Forfattere jeg nevner, der hele forfatterskapet kan være aktuelt:
Vigdis Hjorth – nevner flere av de siste utgivelsene og særlig Tredve dager i Sandefjord, Snakk til henne, Hjulskift og Om bare.
Hanne Ørstavik – særlig Presten
Marit Eikemo – alle tre, men særlig Samtale ventar.
Ingvild Holvik  - Lykkefeltet
Beate Grimsrud – En dåre fri, m flere.
Trude Marstein – nevner forfatterskapet, romanen Gjøre godt og siterer fra flere essay av henne.
Brit Bildøen – særlig Litterær salong og essayet om Stormannsgalskap fra Forfattarforelsingane.
Lina Undrum Mariussen - Finne deg der inne og hente deg ut (dikt)
Gunnhild Øyehaug – Vente. Blinke.
Olaug Nilssen - forfatterskapet
Kjersti Kolbotn – Eg er mamma. Eg skal vere god.
Kjersti Skomsvold - Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg
Martina Lowden – Allt (svensk)
Nevner også mine egne to bøker, Tørst og Alt jeg skriver er sant.

Essay/sakprosa
Unn Conradi Andersen – Har vi henne nå?
Marta Nordheim – Røff guide til samtidslitteraturen
Susanne Christensen – Den ulne avantgarde
Virginia Woolf – Indiskresjoner og andre essay. Og Et eget rom.
Forfattarforelesingane (utgitt av Norsk Forfattersentrum)
Toril Moi – Hva er en kvinne?

Nevner/ramser opp kvinner som har gitt ut essaysamlinger:
Liv Lundberg, Eva Jensen, Trude Marstein, Gunnhild Øyehaug, Olaug Nilssen, Agnes Ravatn, Marit Eikemo, Eldrid Lunden, Brit Bildøen

Andre forfattere/bøker som nevnes:
Heidi Marie Kriznik, Anne Oterholm,
Linn Ullmann, Cathrine Grøndahl, Kjersti Rorgemoen
Maria Sveland - Bitterfittan
Sara Stridsberg – Drømmefakultetet
Geir Gulliksen – Tjuendedagen (og essayet Se min kjole fra Samtiden)
Edy Poppy, Doris Lessing, Sarah Kane, Siri Hustvedt,
Marie Redonnet, Gertrude Stein.
Ingrid Storholmen, Monika Aasprong, Cecilie Holck
Suzanne Brøgger, Erica Jong, Cecilie Løveid, Marguerite Duras, 
Kerstin Ekman, Monika Fagerholm, Merete Morken Andersen
Kristine Tofte – Song for Eirabu
Cervantes - Don Quixote

Nevner også en del tidsskrift.
Samtiden, Bokvennen, Kraftsentrum
Fett, Utflukt, Luj, Prosa

tirsdag, mars 13, 2012

Det er ikke slutt ennå!

Tenk at jeg for mange år siden, helt tilbake i 2008 trodde det skulle ta slutt.

Det som jeg levde høyt på i 2007.

Vi snakker om den oppturen det er å bli spurt om legitimasjon. Og det er igjen i Sverige det skjer. Hos systembolaget.

Og nå snakker vi mars 2012. Jeg er innom Systembolaget for å ta med en flaske rødvin og damen er altså så elskverdig å be meg vise legitimasjon.

Ja, gjerne, sier jeg, det er meg en glede.
Du er jo ikke så gammel, sier hun da hun ser den.

Jeg skriver det ned så ihvertfall ikke jeg skal glemme det.
Jeg elsker Sverige.

La-di-da, la-di-da.

torsdag, mars 08, 2012

Den internasjonale kvinnedagen

Da puster jeg lettet ut etter å ha holdt foredrag om Kvinnelige forfattere og moderne kvinneroller på Biblioteket i Lier.

Kvinnedagen gjør meg nesten litt nostalgisk når jeg tenker tilbake på Fjordfitte og Drusilla og 0803-bloggen. Og jeg mimrer meg tilbake ... helt tilbake til 2007 da jeg både var Kulturredaktør i Fett og var med å lage Ladyfest. Det kan virke som jeg også var glad. Iallfall skrev jeg

Overstrømmet av glede

Og mens jeg er inne på gamle poster anbefaler jeg gjerne Drusillas post om Faktafemnisme med det samme.

I 2008 hadde jeg visning av nyskrevet tekst på det som da var Det Åpne Teater. Heltinnesinne het det og er etterpå blitt en forstilling. I 2009 var jeg Ordstyrer på et Ladyfest arrangement som stilte spørsmålet "Har boka kjønn?" - I 2009 skrev jeg også på 0803-bloggen:

Små kvinnesaker. Store kvinnesaker.

og denne

Mannlige glamourmodeller

Til og med i 2010 eksisteterte 0803-bloggen. Da skrev jeg om Den offentlige kroppen.

Og avslutningsvis kan jeg anbefale denne posten som både beviser at man fortsatt blogger feministisk og på kvinnedagen, samt at menn kan være feminister.

Gratulerer med kvinnedagen!

Kulturell kvinnekveld

Sted: Lier bibliotk.
Tid: Straks! Dvs kl 18.00

Les mer her 
og se plakaten her.

Saksa fra Lierposten:

Kvinnedagen markeres i år med en kulturell aften med spennende innhold på biblioteket i Lierbyen.
Det hele åpnes med en Fairtrade-utstilling i ord og bilder. Her kan besøkende få smaksprøver og en mulighet til å sette seg inn i hvordan Fairtrade-organisasjonen jobber. Håpet er at dette kan motivere flere til å tenke nytt.


Arrangementet innledes av varaordfører Nina Johnsen holder en kort tale og åpner utstillingen.


Hun etterfølges av Kari Tomine Isene Bodnar som vil synge viser og jazztoner akkompagnert av Hans Martin Fiskum. Hun er født og oppvokst med sang og musikk i Lier, og spiller selv diverse instrumenter. Isene Bodnar har vært med i flere kor og korps, og nå synger hun i «DameEtagen»


Foredraget blir holdt av forfatter Ellisiv Lindkvist, og hennes tema er kvinnelige samtidsforfattere og moderne kvinneroller. Lindkvist er både forfatter og dramatiker, og hennes siste bok er kalt «Tørst». Den inneholder viktige tema om kvinners forhold til kropp, seksualitet, kunstfeltet og mennene der.
Bildetekst:
 - Ellisiv Lindkvist. (Foto: Pressefoto Cappelen Damm/Anna-Julia Granberg) Kari Tomine Isene Bodnar (Foto: Benedikte Håkonsen)Nina Johnsen (Foto: Benedikte Håkonsen)

Bokvåren eller jeg teller og teller og teller

19.02.2005 00:00 – Av Ellisiv Lindkvist

Forlagene lanserer flest bøker om høsten, men de har også en vårliste. For en kulturredaksjon blir bokhøsten fort for tett, med for mange nye titler til at man rekker å anmelde eller skrive om alt man ønsker. Mens våren har langt færre titler, noe som også gjør at det blir lengre mellom høydepunktene. Flere kulturjournalister har ønsket seg et jevnere fordelt bokår uten at det har hjulpet nevneverdig. Jeg går inn på forlagenes nettsider for å finne ut om det er noe interessant å anmelde i vår. Tiden, for eksempel, har to debutanter. To nye norske romaner. To oversatte romaner. Fire romaner på krim og spenning. To fantasyromaner. Sju nye billigbøker og fem klassikere. Begge debutantene er menn, både de oversatte og de norske romanene er skrevet av menn. Fantasyforfatterne er menn. Alle klassikerne er menn. To av billigbøkene er skrevet av kvinner. I tillegg til en bok bestående av en forfatter av hvert kjønn. Og krimbøkene har også en kvinnelig forfatter. Men altså tre av mannlige forfattere.
Det er ikke morsomt å telle. Det er ganske kjedelig å telle. Men når det blir så påfallende som her så skal det litt til å ikke legge merke til det. Har man først begynt å legge merke til menn så er de overalt. De er på forsiden av avisene og inni avisene. De er ansvarlige redaktører og kulturredaktører. De er bokanmeldere og forfattere. De får mest spaltemeter, flest anmeldelser og intervjuer. De får flest stipend og de får de største stipendene.
Tiden lanserer altså en vårliste med tilsammen 26 forfattere. Av disse er fire kvinner. Det tilsvarer noe sånt som 13 prosent. Omtrent det samme som andelen kvinnelige styrerepresentanter (Andelen kvinnelige styrerepresentanter i børsnoterte selskap for 2004 var 13 prosent, i 2002 bare 8 prosent). Men høy nok? Er vi fornøyd med dette? Er det slik det skal være? Juryen, nedsatt av Morgenbladet, som våren 2004 plukket ut de ti beste forfatterne under 35 år, valgte seg sju menn og tre kvinner. Dette sa de gjenspeilet nøyaktig den kjønnsprosent blant forfatterne de skulle velge blant.
Poenget er ikke at Tiden er et dårlig forlag. Det er de ikke. De har flere interessante titler på listen sin. Ser vi for eksempel på Gyldendals pressemelding er ikke den stort bedre i forhold til kjønn. Pressemeldingen de har lagt ut med en god del av vårens lanseringer inneholder 30 mannlige forfatternavn og fem kvinnelige forfatternavn, riktignok gir det en høyere prosentandel med et helt prosentpoeng opp til 14 prosent. Ingen av de fem kvinnenavnene befinner seg blant den norske skjønnlitteraturen, fire av dem kommer på oversatt litteratur og den siste nevnes i pocketslippet. Går man gjennom hele Gyldendals liste med skjønnlitteratur, norsk og oversatt får man en kvinneandel på 28 prosent. Men det er jo symptomatisk hvilke forfattere forlaget trekker fram og gir ekstra omtale.
Jeg vet ikke om noen synes at 13 og 14 prosent kvinnelige forfattere er så mye å rope hurra for i 2005 i Norge. Det reflekterer i hvert fall ikke kjønnsfordelingen på innsendte manus eller sammensetningen av elever på forfatterskolene. Og det er langt fra regjeringens 40 prosent kvinneandel. Men ok, dette er bare to forlag og det er bare vårlista eller i Gyldendals tilfelle "reklame" for vårlista. La oss håpe at det generelle tallet er noe høyere.
Ifølge Bok og Samfunn er det i tidsrommet 1994-2001 41 prosent kvinner og 59 prosent menn som debuterer med en skjønnlitterær utgivelse. Tilsammen utgjør dette 188 debutanter og 37 prosent av disse er kommet med bok nummer to. Men ser man på hvilke forfattere som gir ut bok nummer to øker andelen kvinner til 61 prosent og menn til bare 39 prosent. Noe som kan gi spekulasjoner i retning av: er det lettere for menn å debutere? Stiller vi strengere krav til en kvinnelig forfatter enn til en mannlig? Eller andre krav? Leses kvinner og menn på like premisser? For selv om det er flere kvinner som i dette tidsrommet har kommet med bok nummer to er andelen mannlige forfattere langt høyere enn andelen kvinnelige forfattere. Og med vårens boklister in mente ser det ut til at den fortsetter å være det.
I forbindelse med kjønn og kvotering snakkes det ofte om kvalitet. At kvotering vil gå utover kvaliteten. At så lenge kvaliteten får styre kommer de beste bøkene ut. Men kvalitet er hele tiden avhengig av hvem som bedømmer kvalitet. Og kvalitet er bare et av kriteriene når et forlag velger å gi ut en bok. Det var sikkert noen gode kommersielle grunner for å gi ut Mads Larsens Pornopung, men litterær kvalitet var neppe en av dem. Så ble han også slaktet av et samlet kritikerkorps.
Jeg synes ikke det er spesielt morsomt å telle. Jeg skulle gjerne latt være. Men har man først sett skjevhetene i samfunnet i dette tilfellet knyttet til kjønn, er det vanskelig å plutselig overse dem. Har man først begynt å telle slår den skjeve kjønnsrepresentasjonen en i øynene igjen og igjen. Det erkjedelig å telle. Men noen må gjøre det.

(I anledningen kvinnedagen legger jeg ut denne saken fra 2005. Publisert i Ny Tid 19.2.2005)

onsdag, februar 29, 2012

Vil du gifte deg med meg?


Det er et stort og viktig spørsmål i mange menneskers liv. Likevel noe de fleste mener hører privatsfæren til. Særlig inntil ekteskapsinngåelsen er et faktum. Da er det en nærmest offentlig sak. De fleste besvarer lydig spørsmålet om de er gift, i hvert fall så lenge svaret er ja. Og i dag er dagen, den ene dagen, ikke i året, nei hvert fjerde år, kommer denne dagen da jeg visstnok har lov til å fri, fordi jeg er kvinne. Alle de andre dagene i alle de andre årene, det vil si hver dag, året rundt, har menn lov til å fri.

Dette er gammeldags. Men ordningen sitter i. Det er ikke mange kvinner som har lyst til å fri. I alle fall ikke på en annen dag enn dagen i dag. De tar utdannelse, de jobber, de deler utgifter og oppgaver. Men snakker man om bryllup, ønsker de fleste å bli fridd til. Også de likestilte norske kvinnene. Det handler om noe annet, noe som ikke har med politikk å gjøre. Det handler om kjærlighet. Den store kjærligheten, drømmen om å bli tatt med storm, drømmen om romantikk, drømmen om at Han, Drømmemannen, går ned på kne for Deg.

Mange av disse oppegående høyt utdanna likestilte kvinnene som ønsker å bli fridd til, blir også fridd til. Da sier de ja. Noen av dem ifører seg hvit kjole, gifter seg i kirka og lar sin egen far føre seg fram til mannen de har sagt ja til. Som om de fortsatt er farens eiendom og skal gis viere til mannen de elsker. Som om de egentlige er kristne mennesker siden de velger det religiøse som scenografi for sin private feiring av kjærligheten.

Noen av disse høyt utdannete likestilte moderne kvinnene velger å gjøre en ytterligere forandring etter giftemålet. Det er ikke nok å endre statusen fra forlovet til gift på facebook, også navnet skifter de. De tar rett og slett mannens etternavn, etter sitt eget. Det vil si det etternavnet de fikk etter sin far, han som fulgte dem opp kirkegolvet. Ofte får barna navnet til faren, selv når mor har insistert på å beholde sitt eget navn virker det som om barna likevel skal ha farens navn.

Det som forbauser og overrasker meg er å oppdage hvor viktig bryllupsritualet er for mange mennesker. At man er villig til å gjøre disse eldgamle ritualene uten å ønske å modernisere eller forandre særlig mye. Det er ikke bare en juridisk kontrakt. Forskjellen på å være samboer eller gift er en juridisk forskjell. Men den er mye mer enn det. Kvinner jeg liker å sammenligne meg med tror på bryllupet som noe viktig. De ønsker å bli fridd til, de vil feire dette ritualet med mange mennesker og god mat. De vil ha fin kjole, ofte hvit kjole. Og det ligger en enorm symbolsk betydning i det å gifte seg, som ikke synes å ha blitt mindre med årene til tross for økt likestilling. Og til tross for at den er en romantisk boble som sprekker, gitt skilsmissestatistikken. Den ulimate kjærlighetserklæring er fortsatt at mannen går ned på kne og frir til deg, kvinnen, så tar du i mot frieriet, ringen, gavene. Du feires, alt du behøver å gjøre er å si ja.

mandag, februar 13, 2012

De beste bøkene i 2011

Det er mange kåringer av de beste bøkene nå om dagen. Knirk har kåret sine og hun har Tørst med.
Nå skriver hun:
Tørst av Ellisiv Lindkvist: Forfatteren har mye å by på: Gode karakterskildringer, viktige tema om kvinners forhold til kropp, seksualitet, kunstfeltet og mennene der, skam! hun klarer å skrive godt om skam, den er romantisk uten å kategorisere folk som homo eller hetero, og har til tider gnistrende gode passasjer.